HATTERGALEN: Psykedelia møter terapisamfunnet når Henrik Rafaelsen løser problemer i Vidunderland. Foto: Øyvind Eide

Teateranmeldelse: Anstrengt Alice

Eventyret om Alice som våkner i Eventyrland er så vanvittig i utgangspunktet at teaterleken over samme lest blir i overkant anstrengt.

VG:s terninger viser 3 prikker

NATIONALTHEATRET:

«Alice i Vidunderland», av Mads Bones og Kyrre Havdal, fritt etter Lewis Carroll.

REGI: Mads Bones

KOREOGRAFI: Martha Standal

SCENOGRAFI / VIDEODESIGN: Gjermund Andresen

KOSTYMEDESIGN: Christina Lovery

MED: Kjersti Tveterås, Lotte Haug-Onsaker, Lola Holm Tønne, Herman Bernhoft, Henrik Rafaelsen, Anneke von der Lippe, Gisken Armand, Henrik Horge, Marika Enstad, Anne Guri Tvedt, Henriette Marø, Hallvard Holmen, Emilie Bondy, Lisa H. Nygård, Nicolai Rosli, Jakob Holm Tønne, Henning Holm-Glad.

Det er med flirfulle forventinger man går til en ny produksjon av tøysekoppteamet Mads Bones og Kyrre Havdal. All erfaring så langt tilsier at de leverer! Med strålende spelparodier og manierte musikaler på sitt hjemlige Trøndelag Teater har de vist en ellevill evne til å nytolke klassiske temaer langt inn i det absurd komiske.

Ikke like lett, da, når originalen både er mer absurd og komisk enn parafrasen.

Nationaltheatrets «Alice»-tapning, som er en videreføring av teaterskolestudentenes sommerforestilling i Frognerparken i 2017, tar utgangspunkt i et tyngende konfirmasjonsselskap.

les også

Teateranmeldelse «Tordenskjold – Alle tiders trønder»: Kanonbra, sjø!

Tittelrollen får etter hvert mest lyst til å gjemme seg under bordet av kleine taler og håpløse sanger på kulørt papir. Men her får vi også vite at Alices mor døde for åtte år siden, og at noe av det siste hun gjorde på sykeleiet var å dikte et eventyr sammen med datteren.

Som vi snart skjønner er det dette eventyrlandet Alice (Kjersti Tveterås) flykter inn i, og det skal manusforfatter Bones ha, at han makter å nøste trådene såpass godt til slutt at det blir en bevegende finale.

Innen vi kommer dit har vi imidlertid gitt slipp på noen av dem på grunn av uforholdsmessig mye fysisk støy og tekstlige poenger som går høyt over hodet på målgruppen.

Lewis Carrolls barnebok var et foregangsverk i sjangeren drømmelitteratur, hvor den gjennom språk og episoder viser at det vi drømmer om natten har sin indre absurde logikk.

les også

Magisk galskap

Boken er også full av barnlig nonsens, ordspill og elevert tøys tilpasset sitt publikum. Samtidig har historien vært gjenstand for nokså motstridende analyser om det som skildres har noe med rusmidler, ulike bevissthetsnivåer, religion eller freudianske fortolkninger av ung seksualitet å gjøre. Nationaltheatrets versjon føyer delirisk til den listen.

Fra grunnfabelen kjenner vi igjen problematiseringen av roller og relasjoner mellom barn og voksne. Det er også en følsom undertone av savn i det hele. Likevel slår det meg at forestillingen sliter med å forløse både det såre og det spinnville i fortellingen.

Produksjonen er en psykedelisk visuell fest, og solide skuespillere tegner overdådige karikaturer. Men selv om forestillingen bare er løselig basert på «Alice i Eventyrland», blir det litt uforståelig hva man søker å oppnå.

Det er nesten symptomatisk at det fineste øyeblikket i hele forestillingen er en dempet, sorgmunter scene med to døgnfluer (Hallvard Holmen og Gisken Armand).

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder