Teateranmeldelse: «Engler i Amerika»: Intenst og mektig drama

Det er kjøtt og blod, liv og død i denne intense og mektige maratonoppsetningen om livet, døden og kjærligheten.

NATIONALTHEATRET

”Engler i Amerika”

Av Tony Kushner

Regi: Marit Moum Aune

Komponist: Nils Petter Molvær

Scenograf/kostymer Bård Lie Thorbjørnsen

Lysdesign: Kristin Bredal

Lyddesign: Erik Hedin

Med: Terje Strømdahl, Nils Goldberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Modou Bah, Trine Wiggen

Tony Kushners todelte stykke «Engler i Amerika» er stor dramatikk i seg selv. Regissør Marit Moum Aune og hennes team, både bak og på scenen, løfter fram teksten med gjennomborende tyngde som treffer en tilskuer med all sin kraft; med poesi, ettertenksomt alvor, ramsalte replikker og barsk herlig humor.

Å se begge stykkene under ett krever av du er innenfor teatrets vegger i ni og en halv time – med godt anlagte pauser. At man underveis opplever deler av handling og tekst som noe gjentagende er ingen stor innvending når man i ettertid sitter igjen med en opplevelse som treffer både hjerne og hjerte.

Kushner skrev dette eposet på slutten av 80-tallet. Bakteppet er den kraftige konservative bølgen i USA med Reagan-administrasjonen, og sykdommen som en lang periode skulle stigmatisere homofile – aids. Samtidig faller murer og systemer i den østeuropeiske delen av verden. Verden er rotløs og kynisk. Enkeltmennesket er en brikke i dette spillet. Men i det ytre og indre kaos lever kjærligheten, noe man ikke kan klare seg uten – med all dens ømhet og svik.

Det er ingenting ved dette som virker «gammelt». Tvert i mot. Tekstens aktualitet slår i mot en helt fra starten med den rå, iskalde advokaten Roy Cohns maktarroganse. Karakteren bygger på virkelighetens Cohn, en fryktet advokat i New York som døde av aids. Før det rakk han å være mentor for den daværende forretningsmannen Donald Trump.

Cohn – i Terje Strømdahls strålende spill – spytter foraktelig ut sine meninger om begreper som moral og etikk. Sannhet er synonymt med det han mener er sannhet, alt annet feies vekk, trampes på og fjernes; et maktmenneske avhengig av spyttslikkere som de selv kan forme.

Det politiske aspekt settes i kontekst med det religiøse og det sårbart menneskelige. Kushner favner vidt, her er engler og demoner, homser og mormoner som ufortrødent snakker om hvor Gud er blitt av, hva som er grunnleggende i det amerikanske demokrati, om angsten for å dø og om hvordan man ter seg overfor sine medmennesker når katastrofen inntreffer. Kan man elske noen, og likevel svikte dem – er et sentralt emne i Kushners filosofisk/praktiske tilnærming til livet.

Sentralt i dette er tre homofile menn; afroamerikaneren Belize, jøden Louis og den aidssyke Prior, som ikke er definert etnisk eller religiøst – men som til gjengjeld under sine hallusinasjoner med en kåt engel oppheves til profet. Når sykdommen rammer, trekker Louis seg unna, han svikter, men gnages av skyldfølelse. Det hjelper ikke så voldsomt på selvfølelsen å innlede et forhold til skaphomsen; den republikanske mormoner Joe – som attpåtil er Cohns løpegutt. Belize er bindeleddet mellom de fleste, en slags budbringer – eller engel i forkledning.

Mormoneren på sin side har en nevrotisk kone, som i det ene øyeblikk serverer luftig tankespinn for så å klinke til med saftig ironi. Innledningsvis og avslutningsvis lufter hun dramatikerens betraktninger om engler i atmosfæren som beskyttelseslag for selve livet, og om de døde sjelers nettverk rundt jorden – og livet.

Sprangene mellom alt hva livet rommer av politikk, tro, mangel på tro og kjærlighet er store. Innhogg av saftige replikker, humor og ironi suser inn som fulltreffere som gjør det hele til en helhet.

Det nøkterne scenerommet og Nils Petter Molværs musikk spiller på lag med konseptet og har en pulserende virkning. Alle skuespillerne gir liv til sine skikkelser med et vell av nyanser. Terje Strømdahl er allerede nevnt. Herman Sabado balanserer elegant mellom redsel, skepsis og ironisk snert i sin gradvis fysiske dårlige tilstand som den aids-syke. Modou Bah imponerer med nøktern realisme og omsorg som Belize. Hanne Skille Reitan er nedpå og troverdig som mormomerkone, Trine Wiggen får kjørt seg på fornøyelig vis som engel og Ågot Sendstad er tørr og barsk mormoner-mor.

Stykkets epilog gir håp om at verden, livet og kjærligheten baler seg fremover, uansett om englene finner igjen Gud, eller hvor mye trøbbel som ellers dukker opp. De fire som sitter igjen og diskuterer – i all vennskapelighet – representerer deler av det brokete Amerika, en jøde, en mormoner, en afroamerikaner, samt den aidssyke.

Håpet trosser all pessimisme – drømmen er tusenårsriket, med fred og harmon.