IMPONERER: Vampire Weekend lirker sekseren ut av VGs anmelder. Foto: Playground Music

Plateanmeldelse: Vampire Weekend – «Father of the Bride»: Popfest!

Lyden av sommeren 2019 er herved servert.

6 av 6

Da New York-kvartetten Vampire Weekend ga seg til kjenne med sitt selvtitulerte debutalbum i 2008, var gruppens skarpskårne miks av afropop, indiepunk og pseudo-klassisk musikk både uhørt og underlig logisk.

I begivenhetenes sentrum sto frontmannen Ezra Koenig; en privilegert, sprenglærd og kledelig kåt Paul Simon-aktig skikkelse for en ny generasjon.

Om bandet – som har blitt en trio siden forrige album, «Modern Vampires of the City» (2013) – har utviklet seg i noen retning, er det mot det tilgjengelige og direkte.

les også

Taylor Swift på listen over verdens mest innflytelsesrike personer

Countryfenomenet Kacey Musgraves er en uttalt inspirasjonskilde for deres fjerde album, mens tittelen alene – en hommage til den lettbeinte Steve Martin-komedien fra 1991, får man anta – antyder at reven bak Koenigs øre er intakt.

Høydepunktene stiller seg uansett i kø. «Harmony Hall» og «This Life» er to av det siste tiårets herligste og mest livsbejaende poplåter. De får tett følge av funky «Sunflower», Doobie Brothers-parafraserende «Sympathy» og synkoperte, latin-dunstende «Flower Moon».

Det er dessuten grunn til å tro at Sondre Lerche ville ofret hårfestet for å skrive en like flott og tidløs ballade som «My Mistake».

les også

Katy Perry og Justin Bieber hyller Billie Eilish

Gjestelisten er omfattende. David Longstreth (Dirty Projectors), Steve Lacy, DJ Dahi (Drake, Kendrick Lamar), Jenny Lewis, eks-medlem Rostam Batmanglij og Danielle Haim bidrar alle, uten å ta for mye plass. Det er kun sistnevnte som egentlig lar seg identifisere her – hun er til gjengjeld med på å løfte countryflørten «Married In A Gold Rush» til en av de beste duettene på år og dag.

Vampire Weekends viktigste prestasjon som band er at de greier å forene intellekt og følsomhet, med nostalgi, vidd, selvironi og inderlighet som essensielle bismaker.

Sånt gir seg utslag i at en såpass fjollete titulert låt som «Unbearably White» kan eksistere side om side med en sang om Balfourerklæringen fra 1917 («Jerusalem, New York, Berlin»).

les også

Kygo gir ut Pokémon-låt med Rita Ora

Det forekommer knapt et intetsigende sekund i løpet av den snaue timen «Father of the Bride» utspiller seg. Ikke alle de 18 låtene er like substansielle, det er så. Men sammen utgjør de et overflødighetshorn det blir umulig å ikke vende tilbake til – igjen og igjen.

La sommeren komme.

BESTE LÅT: «Harmony Hall»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder