HYLLES: Går alt som det pleier, blir det både latter og tårer også for Silya Nymoen når de andre artistene fremfører sine hyllester i kveld. Foto: TV2

Silyas kveld i «Hver gang vi møtes»

Silya Nymoen er artisten som skal hylles og synges til i kveldens utgave av «Hver gang vi møtes».

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
Silya Nymoen – fra mannehater til stormforelsket

Og som vanlig kaster VGs anmelder Tor Martin Bøe terninger fortløpende på de andre artistenes fremføringer av Silyas sanger.

Silya, som fylte 40 år tre dager inn i det nye året, slo for alvor gjennom allerede for snart tyve år siden da hun under artistnavnet Anea ledet gruppen Multicyde frem til nasjonal suksess og topplasseringer på VG-lista med «Not For The Dough» i 1999.

Senere fikk hun platekontrakt i USA med Columbia Records, men returnerte etter hvert temmelig desillusjonert hjem til Norge etter et beintøft møte med den amerikanske platebransjen.

Her hjemme har hun gitt ut flere plater med sitt band The Sailors. Silya har også bidratt til norske Melodi Grand Prix, både som låtskriver, artist og programleder.

Og ikke minst vant hun NRKs «Stjernekamp» i 2013.

Først ut i kveld er Tone Damli.

DRO PÅ: Tone Damli Foto: TV2

VG:s terninger viser 3 prikker

Tone Damli: Heart

Denne er faktisk fra fjoråret - men det er vel ikke alle som kjenner originalen inngående. Hvilket for så vidt skal vise seg å være en gjennomgående utfordring med akkurat dette programmet i årets «Hver Gang Vi Møtes». Silya er nok mer kjent som tolker enn låtskriver. Hennes «Heart» er en strykedrevet gypsysak som kunne vært grandtanta til Lillebjørn Nilsens Beate. Aaberges «Heart» transformeres til en popelektrolek som hele tiden søker etter sitt egen idé. Resultatet er ganske anonymt og kjølig, men får en overraskende god og mørkaktig droneframdrift på slutten. Det henger ikke sammen med starten i det hele tatt, og blir egentlig en helt annen låt. Men sånn sett ender det i alle fall ikke så verst.

COUNTRY: Claudia Scott Foto: TV2

VG:s terninger viser 4 prikker

Claudia Scott: Sucka

Claudia Scott har så langt vært den meste konsekvente og stødige tolkeren i serien. Alle låtene hennes kunne egentlig vært samlet på et eget album og solgt i bøttevis.  Originalen her legger seg i samme tilbakeskuende soul/funk-tradisjon som det fine amerikanske retroselskapet Daptones. Scott gjør den med munnspill-stativ og en myk singer/songwriter-tilnærming. I motsetning til Drone Damli Aaberge er det derimot en gjennomgående idé i bunn. En rolig og oppmerksom tolkning av en av Silyas mest populære låter. Den kan minne litt om Nina Gordons versjon av «Straight Outta Compton». Der linjen «What the hell is happening to me» kunne like gjerne vært sagt av låten selv; den er helt ugjenkjennelig.

IKKE FOR PENGA: Tshawe Baqua. Foto: TV2

VG:s terninger viser 5 prikker

Tshawe Baqua: Not For The Dough

Hm... Lurer på hvem dette sandkastende bergensbandet kan være? Uansett: Her er låten de fleste kjenner. Flåklypa-riffet er en del av vår felles kulturarv, og Multicyde-versjonen var overalt i sin tid. Å gjøre dette i klebrig soveromsversjon er, sett retrospektivt, den eneste måten å radbrekke låten smart på. Seigt, litt kleint og hele tiden nesten litt for treigt. Det høres kostbart ut. Originalens «dough» blir småmynter i forhold til de tunge sedlene som åpenbart er i spill her. Å gjøre munnspillsamplet til Reodor Felgen om til en slibrig «Careless Whisper»-saksofonsolo på slutten er utvilsomt det frekkeste som har vært gjort på norsk TV før vanlig leggetid på aldri så lang tid.

LØPER IKKE: Hans Petter Aaserud Foto: TV2

VG:s terninger viser 3 prikker

Hans Petter Aaserud: No Use In Runnin’

Mange ulike sjangere i Silya-katalogen. Her har vi en suggerende popreggaesaken som kunne vært fyllstoff på et hvilket som helst No Doubt-album. Hans Petter Aaserud er selvsagt ingen Gwen Stefani, og ei heller noen Silya Nymoen i vokalistsammenheng. Derfor er det litt uforståelig at han pakker seg inn i et ganske ustyrlig syttitallspoprock-arrangement. Spesielt når han har laget en helt ny tekst, der avsenderen er mannen i Silyas versjon - og på norsk. Ønsket om å gjøre det til noe tøffere og småoriginalt, som har lyst til å få til veldig mye mer enn det faktisk klarer, gjør at resultatet så godt som forsvinner i seg selv.

I BRANN: Christel Alsos. Foto: Oddstad, Gisle

VG:s terninger viser 4 prikker

Christel Alsos: Hellfire

Mer retrorock på bordet, altså i originalen. Den er framoverlent og breial i all sin insisterende og framoverlente pågåenhet. Christel Alsos er sammen med Claudia Scott den som virkelig har fått presentere sitt eget talent hittil i sesongen. Denne tolker hun like utmerket som mye av det andre i serien. En fin og intens tydning av en ganske så skitten, rettfram og på alle måter ukjent låt, der kontrasten mellom tekst og melodi i seg selv er meget interessant. En vindstille helvetesild er mer behagelig enn overkjørende, og den sitter i disse ører ikke like dypt som det andre Alsos har fått til.

DRØMMEN: Tor Endresen. Foto: TV2

VG:s terninger viser 5 prikker

Tor Endresen: Become My Dream

Andre låt av kvelden fra 2014-albumet «Unanchored». Opprinnelig en sak der Silya får fram det beste i alle sine vokalkvaliteter - og tydeligvis mye sitt eget liv. Endresen fjerner seg ikke så langt fra de nostalgiske soul-grepene som ligger der. Det trekker derimot fram den indre gospelmannen som gjemmer seg inni ham. Endresen har like mye som Silya bygget en karriere på tolkning av andre. Bergenseren viser at han faktisk er en vokalist med stor bredde. Pianisten gir et sterkt  bakteppe før oppbyggingen tar av, akkurat når man i stedet trodde låten skulle kollapse. Overbevisende nedpå, og selvsagt skrudd til å la programmet gå over i tiden med tåredryppende kinn hos samtlige involverte. Men pokker heller, det er da vitterlig hele poenget.

Neste uke er det Tone Damli sin dag i «Hver gang vi møtes». MinMote tok en prat med artisten da hun gikk på rød løper under årets Costume Awards.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder