LYSENDE CHAPLIN: Glenn André Kaada (t.v) med godt favntak rundt Lars Funderud Johannessen.
LYSENDE CHAPLIN: Glenn André Kaada (t.v) med godt favntak rundt Lars Funderud Johannessen. Foto: Stig Håvard Dirdal

Teateranmeldelse: «Chaplin: Diktatoren» - Chaplin i sitt ess

RAMPELYS

STAVANGER(VG) En lekende Chaplin-oppvisning med en del skarpe spark gir sceneliv til filmgeniets mest berømte film, «Diktatoren».

Publisert: Oppdatert: 16.11.17 10:29

Settingen i Rogaland Teaters oppsetning er ganske så smart. Stykket handler både om hva som foregikk bak kulissene, i kulissene – og scener fra selve filmen gjenskapes på scenen. Dramatikken og den elleville satiren i filmen, og den økonomiske og politiske dragkampen som foregikk i Hollywood er tydelig.

At den sosialt engasjerte og allerede da legendariske Chaplin skulle lage en forrykende satire over Hitler i 1939, var en betent sak i et land som helst ikke ønsket filmsensur, men som hadde nøktern angst for at tyskerne skulle boikotte alt av amerikanske film. Først høsten 1940 hadde filmen premiere.

I en teateroppsetning nesten 80 år senere står og faller alt med en skuespiller som evner å spille trippelrollen som Chaplin, diktator Hynkel og den vesle jødiske barberer – ikke ulik Chaplins berømte figur «The Tramp».

Den skuespilleren har teatret i Lars Funderud Johannessen.

For oss som har sett Chaplins film flere ganger, er det imponerende å se Johannessen i rollen som både barberer og diktator. Han har stemme, blikk, mimikk, og bevegelser som den lett dansende, musikalske Chaplin. Detaljene er utsøkte, enten han tusler forsiktig forelsket rundt sin Hanna som barberer, eller han danser euforisk med sin verdensballong som diktator Hynkel.

Johannessen flørter med og forfører sitt publikum, og behersker Chaplins eminente timing fra stumfilmens tidsalder. «Diktatoren» var for øvrig Chaplins første talefilm, men restene fra stumfilmepoken sitter godt igjen.

Den skarpe satiren i filmen «Diktatoren» er åpenbar. Det skytes fra hofta med parodiske perler. Det er en latterliggjøring uten sidestykke av diktatorers maktmisbruk. Dette var kraftig kost, og forsøk på stanse filmen ble gjort. Allerede på slutten av 1930-tallet var Chaplin en litt for rød klut for mange amerikanere som så på hans sterke sosiale engasjement som kommunisme.

«Filmdelen» av forestillingen er i blant rene slapstick-komedie, og preget av lekent overskudd. Den «virkelige» delen av forestillingen har en del fine sider i form av intervjuer med skuespillere og sentrale personer i produksjonsapparatet. At dette delvis projiseres som svart/hvit film på sceneteppet i bakgrunnen, poengterer tidskoloritten. Glimtvis kommer man også inn på forholdet mellom Chaplin og Paulette Goddard, hans samboer – og medspiller i filmen.

Hendelsene bak kulissene kunne i blant vært noe strammere og skarpere i tonen, selv om vi klart aner at kampen om selve filmen opplevdes som et slags diktatorisk overgrep. Den kunstneriske kampen blir en allegori til selve filmen.

Funderud Johannessen har flere gode hjelpere på scenen, blant dem Helga Guren som gjør en klok og troverdig rolle som Paulette Goddard og filmens Hanna. Duoen Glenn André Kaada og Svein Solenes gjør seg utmerket som Hynkels gode hjelpere Garbitsch og Herring.

Pianisten ved scenekanten bidrar til tidsriktig toner, ikledd en miks av humor og sødme, en dæsj vemod, og ikke minst en gjennomgående flyt av musikalsk rytme.

Det er unektelig noe vemodig å høre den siste talen i filmen, som altså utføres av en barberer som blir tatt for å væra diktator Hynkel – men som egentlig er den engasjerte Chaplins selv som taler til folket – om fred og fordragelighet, humanisme og fred. I den tro at slik skulle de bli.

Verden har gått videre, men diktatorer og andre maktmisbrukere kan det stadig lages parodier på. Det viser Rogaland Teater gjennom en høyst vital Chaplin-forestilling.

Her kan du lese mer om