EVENTYRLIG: «Nila og den store reisa» er en visuell storslagen forestilling på Det norske teatret.
EVENTYRLIG: «Nila og den store reisa» er en visuell storslagen forestilling på Det norske teatret. Foto: DAG JENSSEN / Det norske teatret

Teateranmeldelse «Nila og den store reisa»: Fri fantasi med alvorlig klangbunn

RAMPELYS

En skulle knapt tro det var mulig: Å lage en underholdende famileforestilling om båtflyktninger.

Publisert: Oppdatert: 14.10.18 00:36

Men «Nila og den store reisa» er teatermagi i praksis. Det er en hyllest til fantasien, til eventyret, til drømmen, diktet og illusjonens skapende kraft. Og nettopp troen på det muliges kunst.

Det er ingen lytefri oppsetting Maria Kjærgaard-Sunesen har iscenesatt på grunnlag av egen tekst. Kanskje skulle noen med en armlengdes avstand til manuskriptet knadd det en gang til.

For tidvis kan man undre på hvilken målgruppe Det norske teatret har hatt i tankene. Det er mange metaforer som går over hodene på de yngste, men treffer et voksen-hjerte så det både beveger og smerter, samtidig som at den visuelle poesien i flere av bildene bygger på barnlige referanser inntil det banale.

Forelegget er krig og elendighet; mennesker som må rømme for å berge livet, og som drømmer om å nå frem til Norden – et utopisk land uten krig, befolket med bare snille og rause mennesker som kun vil medmennesker vel. En utopi, det også, men det er en annen historie.

I Kjærgaard-Sunesens moderne fabel fra en altfor gjenkjennelig samtid flettes det inn både folkeeventyr, bibelhistorie og universelle referanser til sagn og maritim mytologi. Og sannelig er det ikke også et kuriøst nikk til Ibsen hvor Peer Gynt ombord i et båt blir forsikret om at «man dør ej midt i femte akt».

Her gjør den ene hovedskikkelsen i første del nettopp det, noe som setter i gang dramatikken både på sjøen og i ungjenta Nilas sinn. Sammen med bestefaren har hun lagt ut på sin store reise som skal utsette henne for prøvelser og farer. Noe av det første som skjer, er at de plukker opp en halvdød flyktningegutt fra havet. Han representerer det usentimentalt jordiske.

Skjønt – skillet mellom fantasi og «virkelighet» oppheves nesten umerkelig, og vi hensettes til en form for magisk realisme – tablåer som både har til hensikt å drive fortellingen fremover, men også å utdype (!) en handling som finner sted på havsens bunn. Især fascinerende i så måte er hvordan scenograf Mie Riis makter å lage et gigant-akvarium av Det norske teatrets veldige hovedscene.

Oppsettingen er visuelt storslagen, men noen ganger får man en opplevelse av at det estetiske uttrykket gis forrang for selve fabelen. Karakterene er figurer, de utvikles i liten grad, slik at tablåene – flotte som de er – etterlater et billedbok-inntrykk som først fremst er imponerende vakkert. Det skorter ikke på skumle scener, men de blir ikke farlige. Det er noe annet.

Catharina Vu er fin i tittelrollen som Nila og Gjertrud Jynges djevelske Morgana-skikkelse kan nok komme til å leve videre i form av nattlige mareritt hos noen av de yngste. I sum er dette likevel en forestilling som hele ensemblet løfter sammen.

«Nila og den store reisa» har noe på hjertet, den har noe å si om så vel en dagsaktuell problemstilling som en mer spirituell annammelse av fantasiens betydning for å overleve. Oppsettingen har et betydelig potensial, men er ikke – i mine subjektive øyne – helt forløst.

Her kan du lese mer om