Det vandrende kunstverket

To dager etter at han ga ut et av sine beste album, gikk
David Bowie (1947-2016) bort.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Undertegnedes helg var full av David Bowie.

På fredag slapp artisten sitt siste album, «Blackstar». De to singlene som hadde kommet i forkant, tittelkuttet og «Lazarus», hadde gjort sitt for at forventningene var store – usedvanlig store, selv til en ny Bowie-plate å være.

Jeg fikk slått kloa i det på torsdag ettermiddag, i kraft av å skulle anmelde det i VG. Det skuffet ikke – albumet vil bli stående som et av hans fineste og mest interessante, en siste overrumplende overraskelse.

Så sent som i går ble jeg sittende litt for lenge utpå natten for å høre på det. Jeg spedde på med litt «Hunky Dory» (1971), «Station To Station» (1976) og «Low» (1977) også. Bowie var tilbake! I suveren form. For en glede.

Og så våkner man til … dette.

Vi visste at han hadde hatt helseproblemer. Hjerteproblemerhadde satt en stopper for ham som liveartist for et antall år siden. Da han gjorde et comeback på plate med «The Next Day» i 2013, etter ti år med taushet, var det mange som hadde gitt opp å få høre fra ham igjen.

Gleden for at man fikk, var tilsvarende enorm.

Etter hvert vente man seg til at han levde et liv som en tilbaketrukken Greta Garbo i New York. Han ga ingen intervjuer. Ble sjelden fotografert. Meddelte seg kun via musikken. «Genialt PR-opplegg!», tenkte man. Han Bowie er jammen en smarting. Måtte han fortsette slik, lenge, lenge.

hadde han altså kreft. Han også. Man hører på «Blackstar» igjen, og på en annen måte. Biter seg enda mer merke i tekstene. Som er apokalyptiske, et element som alltid har vært der i musikken hans, men også handler om transfigurasjoner og oppstandelser. «Lazarus», ikke sant.

David Bowie er et for stort tema til at man kan oppsummere ham i et skarve minneord, skrevet i sørgmodig affekt kun noen små timer etter at nyheten brast.

Vi får nøye oss med å konstatere at ingen – virkelig ingen – personifiserte popmusikken som kunst i større grad enn ham. Ja, fyren gjorde seg selv til et vandrede kunstverk.

Han var alene, selv blant de som var og er hans nærmeste likemenn. Miles Davis. Bob Dylan. De som aldri sto stille.

Ordet «ikonisk» blir utsatt for et enormt misbruk i våre dager. Men David Bowie er ikonisk.

Vi skal være glade for at vi fikk leve samtidig med ham.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder