BURLESK: Kai Remlov (t.v.) og Mads Ousdal i en sprelsk Ibsen-versjon på Nationaltheatret.Foto: ØYVIND EIDE

Teateranmeldelse: Vildanden+En folkefiende - Enemy of the Duck

Burlesk sannhetsshow med Ibsen

Dette er Ibsen-show med burlesk humor, eggende fantasi og et sannhetsjag som svir.

Borghild Maaland
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 5 prikker

En kan være fristet til å spørre «What the Duck is this??» Farse? Sprelsk show, en visuell happening? Alvor som rammer midt i fleisen på en skarve tilskuer?

Ja - en salig miks av dette, og noe til. Forvent i alle fall ingen tradisjonell tilnærming til de to Ibsenstykkene som den islandske regissør Arnarsson har bearbeidet til ett.

For min del tenkte jeg dette fort kan bli en forestilling for å vise hvor mye man kan finne på med Ibsen, mest for å forsøke å finne opp kruttet på nytt.

Men det skjer ikke her, for når man løsner opp sitt indre Ibsen-filter, så åpner det seg en forestilling som er morsom, underholdende og som holder fanen høyt når de gjelder sannheten. Og i fokuset på den ubehagelige sannheten trer Ibsens holdninger fra begge stykkene egentlig ganske klart fram.

Synligst blir det når Mads Ousdal i rollen som Gregers Werle (alias doktor Stockmann) tar ballegrep om publikum under en forrykende monolog. Han starter med muntre minner som han selv - altså Mads - har opplevd helt fra han vandret i kulissene som guttunge med pappa. Men det tar ikke lang tid før latteren sanser og ubehaget setter inn.

Med økende intensitet er det selve teateret som granskes, institusjonens forsøk på å formidle det de tror på, vise publikum sannheten - og alt det håpløse de har gjort - og vi har applaudert høflig underveis. Dette skjer like etter at Eindride Eidsvold i rollen som hans bror, har forført oss - publikum - som overbevisende agitator for at det slett ikke er noe i veien med oljerørene, som hans bror hevder.

Hele forestillingen er meta-teater. Skuespillerne kommenterer seg selv og hverandre, illusjonen brytes stadig vekk. Hvor festlig det er, varierer, men det gir det hele et preg av å være en happening som tross en del ujevnheter fascinerer.

Familien Ekdal er sterkt karikert og blir et lett offer for sannhetsprofeten Gregers Werle (Ousdal) som skal gjøre samlivet for familien enklere ved å fortelle en sannhet som er direkte ødeleggende.

Nader Kademi er muntert vimsete, både som Ekdal og som seg selv. Andrea Bræin Hovig er hans kone Gina, og spiller ut mange ulike kort, både som bitchy og omsorgsfull mor. Kjersti Tveterås bedriver ren slapstick-komedie i rollen en sprelledukke av ungjenta Hedvig. Og Kai Remlov er drag-queen av edelt merke som gamle Ekdal.

Om den tradisjonelle familien Ekdal delvis er filleristet i denne oppsetning, har de likevel relevans i forening med de sannhetssøkende idealer i «En folkefiende».

Kostymer, scenografi, hele settingen har noe drømmende over seg, som en del av den frodige fantasi til filmskaperen Baz Luhrman. Tyngden i annen akt, med en slutt som griper er med på å gjøre dette til en av ikke altfor mange «eksperimentelle» Ibsen-oppsetninger som gir tilskueren en på tygga - og noe saftig å tygge på.

Borghild Maaland

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder