FAR OG SØNN: Ikke særlig trivelig forhold mellom far (Terje Strømdahl) og sønn (Emil Johnsen) Foto: ØYVIND EIDE.
FAR OG SØNN: Ikke særlig trivelig forhold mellom far (Terje Strømdahl) og sønn (Emil Johnsen) Foto: ØYVIND EIDE.

Teateranmeldelse:«Kaos er nabo til Gud»

Familie fra helvete

RAMPELYS

Tre intense timer med familiehelvete; velkommen til en forrykende opplevelse på Nationaltheatret.

Publisert:

Noréns bitende beske og ravnsvarte drama om en familie på vei mot avgrunnen, har i Kjersti Horns klo blitt et rått og direkte møte med familiære fortielser og svik. Hun har med seg samme team som i «Natten er dagens mor», Noréns forløper til «Kaos er nabo til Gud».

Den gang, i 2015, var bruken av direktevideo på scenen et effektivt element. Nå er hele forestillingen laget på denne måten. På store plastduker vises to projeksjoner. Skuespillerne sitter altså bak plastduken, vi – tilskuerne – ser dem på lerretet.

Iblant vises samme scene på begge projeksjonene, iblant brukes den ene del av lerretet til å vise nyanser og detaljer i blikk og kropp til de enkelte av skuespillerne, fra det samme rommet, eller fra et bad eller et kjøkken.

Det gir en nærhet og intimitet som gjør deg til flue på veggen i et familieliv som ville fått de fleste realityserier til å se ut som søndagsskoler.

I begynnelsen var jeg litt usikker på om dette virkelig ville funke, om det ville bli noe mer enn «filmet» teater. Men ganske fort oppleves det familiære helvete på scenen som et tett og svært godt samspilt drama; som en psykologisk filmthriller med teaterscenens lyder i bakgrunnen.

Men de tekniske finessene hadde vært lite verdt uten et ensemble som blåste liv i de skadeskutte sjelene. Det gjør dette ensemblet med den samme rå energien de hadde i «Natten er dagens mor».

Man må slett ikke ha sett det forrige stykket for å «nyte» dette tre timers oppholdet med familiær dysfunksjonalisme. Familien Norén skriver om har nå blitt nærmere ti år eldre. Hotellet de eier er uten gjester, bortsett fra outsiderne Rex (utmerket spilt av Frøydis Armand). Husets mor er døende av kreft, far er fortsatt kraftig alkoholisert. Sønnen Frank er tøffingen og Rick er på hjemmebesøk fra sinnssykehus.

De er samlet en kveld og natt, der noen av de mørke sidene gradvis hales opp. Teaterhistorien er full av dramaer om familiefortielser, men Norén er blant de beste i klassen med sine infame rå replikker og måten han tillegger de ulike familiemedlemmer evnen til å lyve, fortie og patetisk late som om alt er ok.

Når pappa Ernst sier «alt går i stykker» etter at hotellets lobby nærmest er rasert av han selv og gutta, så er det et mildt symbol på en familie som rakner både samlet og hver for seg.

Dette er ensemblespill av høy klasse. Terje Strømdahls pappa Ernst er rørende patetisk i sine forsøk på å bortforklare sine svik; et grelt eksempel på en alkoholiker som fornekter sitt misbruk gjennom et nett løgner som til slutt blir sannhet. Ellen Horn er i rollen som moren både øm, småbarsk og sårbar, en som i møtet med døden i alle forsøker å bringe en flik av sannhet på banen.

Sønnen Frank er tilsynelatende den mest normale, men med et aggresjonsnivå som vitner om mørke sider. Glenn Kaada gir han både det tøffe og det sårbare uttrykk.

Det er sønnen fra sinnssykehuset, Rick, som trigger og trykker stemningen. Emil Johnsens Rick spiller energisk på et vell av nyanser, fra det stillferdige urolige, lett skjelvende til det rasende utagerende.

Tre timer uten pause er nesten i overkant, og iblant kjennes dialogen gjentagende ut.

Men du er garantert et trøkk en av forestilling med denne familien.

Borghild Maaland

Her kan du lese mer om