LITE MENNESKE i en enorm og ukontrollerbar virkelighet: Ane Dahl Torp i «Solaris korrigert» på Det norske teatret.
LITE MENNESKE i en enorm og ukontrollerbar virkelighet: Ane Dahl Torp i «Solaris korrigert» på Det norske teatret. Foto: ERIK BERG ,

Teateranmeldelse: «Solaris korrigert»

Ubegripelig meningsfull sci/fi på Det norske teatret

RAMPELYS

Det er umulig å forstå alt som skjer under «Solaris korrigert» på Det norske teatret. Men man kan fornemme alt.

Publisert: Oppdatert: 16.10.15 23:02

Det er et rått eksperiment som foregår: En gigantisk performance, der absolutt hele den det tekniske apparatet er satt i sving, der scenografien er film, der bevegelsene er en pantomime mot en kunstig virkelighet, der musikken fyller hele teaterrommet som en totalkulisse. Og så språket, da: «Samnordsjøisk», en kaudervelsk blanding av stavangerdialekt, skotsk, engelsk, nederlandsk, dansk og gammelnorsk.

Hva er det som foregår? Jo, dikteren Øyvind Rimbereids gigantisk fremtidsdikt fra 2004 er omarbeidet og 3D-transformert av ekteparet Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig og hele den tekniske staben av Det norske teatret, blåst opp i enorme dimensjoner for å fortelle historien om «aig», en liten tekniker og et ensomt menneske i et slags sør-vest-Norge anno 2480.

Les om Dahl Torp/Miljeteigs tidligere samarbeidsprosjekt her.

Hun er en medspillende i et brikke i et samfunn og en tilværelse som er ødelagt. Og krefter utenfor henne selv har bestemt at nå er tiden kommet for å flytte ned under havet, under jorden, i det påståtte utopia «Solaris», som skal være bygget i tomme oljebrønner i Nordsjøen.

Det er bare ett lite problem: «aig» har fortsatt sine drømmer og sin redsel; hun er fortsatt et menneske. Selv om hun stadig «love sine robots».

Visjonen er skremmende - og slett ikke uten relevans. Fremfor alt er dette en omfattende advarsel om i hvilken retning den menneskeødelagte jorden kan bevege seg.

Språkbiten er vanskelig - i 10 minutter. Så faller man inn i dets skrudde logikk. Og fascineres deretter grenseløst av en Ane Dahl Torps evner til å formidle total-teater, midt oppi all sceneteknologien. Sjur Miljeteig er selv bare en slags kulisse; datamusiker, trompetist, med-teknokrat. Men han gir akkurat det lille touchet av spastisk menneskelighet, som Dahl Torp trenger for å frembringe humanitet.

Hele stykke er og blir et enormt, eksperimentelt krafttak, der man må advare mot å sitte på de fire første radene - om man ikke tåler teaterrøyk. Og samtidig holde seg langt unna - helt generelt - om man skulle finne på å forlange logisk stringens, språklig renhet og udiskutable problemstillinger.

Stykket fremstår ørlite uttværet en kortere periode frem mot sin konklusjon. Men ellers er det all mulig grunn til å la seg blende av «Solaris korrigert»!

JON SELÅS

Her kan du lese mer om