DYRISKE: Sterke følelser i sving mellom ulven og geita, Herbert Nordrum og Hanne Skille Reitan. Foto: Øyvind Eide

Teateranmeldelse: «Ulven» – En spiselig ulv

Ulv i fåreklær og mennesker i dyreham er en nesten uangripelig kombinasjon når det gjelder å fange barns oppmerksomhet.

Borghild Maaland
ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Det gjelder også langt på vei i Nationaltheatrets intensjon om å lokke familier til teatret nå når senhøst og jul nærmer seg.

Her er det definitivt en del små og store humoristiske grep; noen rettet mot den yngste målgruppen, mens en del verbale godterier er tydelig beregnet for barnas voksne følge. Men de dyriske ul, grynt, mekring og kåt klukking til tross, det hele blir unektelig noe masete, og en del av de musikalske numrene bærer preg av repetisjon.I tillegg drukner en del av sangtekstene i musikken.

Forestillingen er en oppdatering, blant annet med ny musikk, av Tyra Tønnesens oppsetningen om rockeulven ved Trøndelag Teater og Nationaltheatret i 2011. Utgangspunktet er den rumenske filmmusikalen som en del år ble en gjenganger på NRK i julen, en film som på norsk ble kalt «Med Grimm og gru».

Nå har Tønnesen utvidet dyrekretsen, og som medsammensvoren på det tekstlige har hun ringreven og rimsmeden Ragnar Olsen. Rytmen i teksten er fin og gir plass til en rekke antydninger fra et vidt spekter innen underholdningsfeltet; fra Bæ bæ lille lam via glimt av noen ABBA-toner (Money, money blir til honning, honning) til en sau som aldri har ”danset med ulver”.

Et eksempel på tekstlig brodd, er den lydige veslevoksne killingens formaning når hun stolt, sta og frivillig overgir seg til ulven; «Nå håper jeg at skjebnen min har vist, at hvis du er for lydig blir du spist».

Kort fortalt handler dette stykket om en enslig geitemor med tre barn, en ganske rocka ulv som midt i sitt brunstige villdyrliv egentlig er en kul kis, og den dyriske forvirring som oppstår når geita og ulven klør hverandre så mye på kroppen at villdyret blir ømt og tamdyret blir vilt.

Denne euforiske tilstand opphører raskt når ulven skjønner at geita har unger. Om de skulle inngå i hans planer, må det være som føde.

Forviklingene er i gang, alt toppes ved det lokale markedet der de voksne tamdyra skeier ut og slipper sitt indre villdyr løs etter kraftige doser med honning innabords.

Alt dette er fortalt med entusiasme fra dyra på scenen. Små detaljer i sang og dans er morsomme, kostymer og scenografi har kraftig stenk av eventyr. Men en del av sjarmen forsvinner i det som fortoner seg som både heseblesende og litt springende.

Det er to lag av skuespillere som alternerer i rollene. På premieren viste Herbert Nordrum og Hanne Skille Reitan gode takter som ulv og geit med nyanserte blikk og bevegelser. Killingene er så sjarmerende at de er til å spise opp – unnskyld uttrykket.

Musikken har et variert uttrykk fra rock til smektende ballader og kler forestillingen. Moralen har noe av samme appell som i Hakkebakkeskogen; vær venner, ikke spis hverandre.

Tonen er dog en del frekkere enn i Egners verden. Her har man tilleggs-elementet med at mamma nødvendigvis ikke er slem selv om hun iblant er ute og tuter med en ulv.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder