MIN DAG! Det var Tshawe Baqwa fra Madcon som var den første deltakeren i årets sesong av «Hver gang vi møtes». Foto: TV 2

VG vurderer «Hver gang vi møtes» låt for låt

Publisert:
RAMPELYS

En ny sesong av «Hver gang vi møtes» sparkes i gang i kveld. VG triller terning på alle deltakernes låter.

Tone Damli, Christel Alsos, Claudia Scott, Hans Petter Aaserud, Silya Nymoen, Tor Endresen, og Tshawe Baqwa er årets deltakere i «Hver gang vi møtes». Lørdag var det klar for debuten, og det var Madcon-Tshawe som fikk æren av å sparke i gang sesongen.

Her er VGs musikkanmelder Tor Martin Bøes terning på alle låtene:

Christel Alsos - «Glow»

Det er mye mørke i Madcons voldsomme pauseinnslag fra Eurovision 2010. Men det er lett å glemme blant alle de smilende og dansende menneskene. Alsos finner fram dette dunkle i en versjon som mest av alt kan minne om et annet norsk Eurovision-øyeblikk, Margaret Bergers «I Feed You My Love». Det er mye mer natt enn dag, der mantraet «I can’t wait» virkelig føles som om man strekker seg mot noe.  Utfordringen er at låten har for mange repetisjoner, som fungerer i originalens stadig framadstormende driv. Flott, men man sitter igjen med en følelse av at det mangler et virkelig forløsende øyeblikk på slutten, i stedet for å bare smått fisle ut.

Claudia Scott - «Don’t Stop Loving Me»

«Jasså... Interessant...», sier Tshawe litt tvilende når låtvalget blir annonsert. Ikke så rart - det skal godt gjøres å få noe som helst ut av denne ganske anonyme autotunesaken fra 2016. Det gjør Scott til gangs. Hun reformaterer den fullstendig til mørk countryrock, kanskje noe gammelmodig - men det gjør ingenting. Den iskalde desperasjonen i originalen blir varm og kontrollert. «Den hadde baller asså», som Tshawe sier etterpå. Han kunne like gjerne sagt at Claudia Scott er den tøffeste av alle på låven i kveld.

Tor Endresen - «In My Head»

Selv om han er bergenser, plinger Endresen midt inn i en virkelig interessant historie. Med denne tolkningen er det faktisk greit. Endresen trekker «In My Head» om til soul, gjør kjærlighetssorgen i låten mye mer desperat og spiller seg rett inn i Memphis. Sånn mer presist i plateselskapet Stax - i en ganske så overbevisende og god miks av James Carr og Otis Redding. Det gjør at Endresen får fram kvalitetene han tross alt har som låttolker. Til og med benstillingen er bra. «Det er det villeste» sier Tshawe - og det har han helt rett i.

Silya Nymoen - «Beggin’»

En tolking av en tolkning. Det er mye sjel i Madcons låter, uavhengig om de har skrevet inn sjelen selv. Det er litt bratt å måtte hoppe på rett etter Endresen og Scott. Ikke minst førstnevnte, siden Nymoen tar tak i den samme soultunge tolkningsmodellen, dog i en oppstemt versjon. Starten blir også litt masete, og musikalrappingen er virkelig ikke nødvendig. Det tar hun igjen i et godt og fokusert aggressjonsnivå mot slutten. Aretha-avrundingen er spesielt god og levende showmoro. Igjen er det egentlig Tshawes smittende entusiasme og glede som løfter opplevelsen. «Jeg klarte ikke å slutte å le», som han sier.

Hans Petter Aaserud - «Freaky Like Me»

Originalen har elementer som på sitt eget smått anmasende vis høres ut som en Trang Fødsel-låt. Det trenger jo ikke være negativt. Aaserud legger derimot til et mareritt av et Ed Sheeran-aktig marimbariff. Den oversatte teksten er mer manisk slitsom enn den undrende sjokkerte betattheten, som ordene prøver å utrykke. Aaserud er ingen voldsomt overbevisende vokalist, heldigvis gir overraskelsen Admiral P helheten noe mer forutsigbar og likandes flyt. Men ikke nok til at man blir, øh, friket ut.

Tone Damli - «Don’t Worry»

Nok en countryrock-tolkning fra Vestlandet. Muligens den eneste av to måter å tilnærme seg Madcons låter på, om man skal ta kveldens ganske samstemte forslag som en slags fasit. Damlis versjon av den overstrømmende store hiten er mer plattingdans enn Scotts indre mørke. Her bruker hun, med hell, countryknekken sin i et pyntelig arrangement og jobber med stemninger hun selv egentlig ikke har hatt siden debutalbumet. Det blir ganske smidig og rett fram. Til tider litt flatt, men bekymringsløst er det i alle fall. Selv om munnspillet baki der antyder at morgendagen kanskje blir noe bratt likevel.

Denne artikkelen handler om