2005: Ingrid Espelid Hovig på sin prisbelønte hytte, tegnet av hennes mann Jan Inge Hovig, som ble nominert til århundrets byggverk i Norge.
2005: Ingrid Espelid Hovig på sin prisbelønte hytte, tegnet av hennes mann Jan Inge Hovig, som ble nominert til århundrets byggverk i Norge. Foto: Fredrik Solstad/VG

Takk for maten, Ingrid!

RAMPELYS

Du skal være en dyktig programleder på TV for å bli et gjennomført elsket, nasjonalt ikon på kultnivå.

kommentar
Publisert:

To har greid det; Ingrid Espelid Hovig var den ene.

Nå er hun borte. Og det er all mulig grunn til å anta at mange, mange nordmenn ørlite oppe i årene, føler det som en personlig sorg. For hun var en uløselig del av det Norge som utviklet seg fra litt inn på 60-tallet og frem til vår tid.

Hun var en nyskapende tradisjonalist, en distriktenes fanebærer i en sentraliseringstid, nobel dialektbruker under rikskringkastingsnormaliseringen, en eiegod puritaner med innebygget syndsforlatelse for det kontrollert utskeielsers små gleder, en oppriktig moralist med super selvironi og sans også for syndefall – i alle fall hvis det innebar et eple.

(For øvrig: Den andre kultfiguren er selvfølgelig hennes samtidige Erik Bye (1926 – 2004).)

Kvalitetsmenneske

Som alminnelig og fremragende kultfenomen, var naturligvis Ingrid Espelid Hovig også et resultat at hun var det rette mennesket på rett plass i helt riktig tid. I hennes tilfelle: Den som laget talløse programmer om mat i den tid Norge bare hadde NRKs ene kanal.

Men i motsetning til vår tids tendens til å skape såkalte kjendiser uten andre kriterier enn å være kjent fordi man er kjent, var det måten Ingrid Espelid Hovig utførte sin livslange folkeopplysningsgjerning på, som ble avgjørende.

Hun var ufattelig kunnskapsrik, hadde en uimotståelig sjarm, et kulturåpent livssyn og en inkluderende praksis, som avslørte et kvalitetsmenneske med helt særegne formidlingskunnskaper og -evner.

Opplevde tragedier

Hun ble på mange måter en elsket husgjest, som på sitt ujålete vis tilhørte oss alle. Og som så visst ikke bare hadde hatt det lett: Et fatalt krigsoffer og bunnløs sorg lå i det faktum at broren, krigsflygeren Halldor Espelid, ble skutt av tyskerne under krigen.

Og at hennes ektefelle, arkitekten Jan Inge Hovig (som tegnet Tromsøs Ishavskatedral) døde av hjerteinfarkt bare en uke etter at de to giftet seg i 1977.

Selvfølgelig var hun rotnorsk! Født og oppvokst i en barnerik familie på Askøy. Så ble det Bergen Katedralskole før hun etter krigen gikk videre på Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk. På «Stabekk» ble landets elite av husstellærere utdannet.

Trekløver av kvinnelige kjemper

Etter endt utdannelse jobbet hun som husstellærer. Men ble tidlig også markedsfører, gjennom sitt engasjement i Opplysningskontoret for fisk. I den egenskap laget hun allerede under NRKs prøvesendinger i 1956 «Sild og silderetter» for den beskjedne krets rundt landets prøvemottagere av nyskapende fjernsyn.

Riktig sunt og godt, selvfølgelig. Og kanskje allerede da i bevisstheten om at hun faktisk sto i en slags solid matlagingstradisjon med norske matpionerer, -forfattere og folkeopplysere som Hanna Winsnes (1789 – 1872) og Henriette Schønberg Erken (1866 – 1953).

Ved starten ville Espelid Hovig antagelig beskjedent bestyrtet benekte enhver likhet. Nå, ved slutten, er det lett å se at hun åpenbart går inn i et trekløver kvinnelige kjemper i landet.

Allemannseie

Riktig, oppmerksomhetsgivende schwung på sakene ble det imidlertid ikke før i 1964, da «Fjernsynskjøkkenet» startet sin etter hvert 32 år lange tradisjon i norske hjem, i det meste av perioden innledet av Herb Alberts og hans Tijuana Brass muntre versjon av «A Walk in the Black Forest».

Hun ble raskt allemannseie! Norge simpelthen flokket seg omkring TV-apparatene for å se på Ingrid, lære av henne, la seg underhold av de mange underfundighetene, la seg lokke av (den nesten bokstavelige) duften av herlig nystekt brød.

Hennes gjennomslag var så enorm, at hadde hun, for eksempel, røykt kolje med eggesmør, kokte gulrøtter og dampede poteter på menyen, skulle man grytidlig opp neste morgen for å sikre seg lekkeriene hos fiskehandleren – som lynraskt ble utsolgt.

Norske menn og matglede

Eksemplene er mange, men jeg husker selv en gang hun viste frem en spesiell børste (var det til å renske fiske med, tro?), som var «makelaust god» til sitt formål. Det tok noen måneder før oss treiginger fikk tak i børsten, fra ellers helt utsolgte lagre.

I god folkeopplysningsånd kom hennes matprogrammer tidlig inn som en motvekt med hennes samtids forelskelse i ferdigmat og hurtige løsninger. Hun omfavnet teknologiske nyvinninger og fornuftige fremskritt; bevares!

Men var standhaftig og urokkelig i sitt budskap om både verdien av, og gleden over, «heimelaga» mat – og da ofte understøttet med profesjonell tyngde av ernæringseksperten Kaare Norum.

Norums medvirkning hadde nok også en viss betydning for at også norske menn i større grad oppdaget matlagingens gleder – selv om Ingrid Espelid Hovig selv var hovedårsaken.

– No hev me juksa litt

Espelid Hovigs grunnfestede status baserer seg også på en flittig skribentvirksomhet. Hun skal ha forfattet eller medvirket til et over 40-talls kokebøker og andre bøker om mat. «Den rutete kokeboken» (førsteutgave 1982) var nok likevel et slags hovedverk.

Espelid Hovigs skjermsjarm ga seg mange utslag – parallelt med at humortrioen KLM – og da særlig imitatorfenomenet Trond Kirkvaag virket som kjærlighetsfylt katalysator.
– No hev me juksa litt, skal faktisk egentlig vært et Kirkvaag-utsagn, basert på originalens litt ulike varianter. Men hun adopterte det raskt selv; det var egentlig bare en rutinert programleders tilpasning av matlagingens tidsbruk kontra hennes programs halvtimes format.

Persilledusken på toppen av de fleste middagsretter var selvfølgelig heller ikke bare til pynt – det var matpedagogens ønske om regelmessig bruk av sunne råstoffer.

Amerikansk parallell

«Fløteskvetten», da? Jo, det var selvfølgelig en slags utskeielse, som måtte være lovlig sånn av og til. Og det var kanskje også hennes lille nikk til hennes noe mer overdådige amerikanske parallell, Julia Child (1912 – 2004), som hadde et slags hovedansvar for med kokebøker og på TV å ha introdusert franske kjøkkenvaner til den amerikanske allmennheten.

Childs «fløyteskvett» var hennes berømmelige mantra «There is nothing that doesn’t get better with butter!» Child var selvfølgelig gjest hos Espelid Hovig; deres møte finnes lett i NRKs rikholdige arkiv – for øvrig sammen med svært mange andre utgaver i «Fjernsynskjøkkenet».

På 80-tallet begynte norsk matlaging og norske kokker for alvor å gjøre seg bemerket på den internasjonale arena – der hun for øvrig langt fra var ukjent selv. Hun hadde studieopphold i Paris bak seg. Og på slutten av 60-tallet var hun også idealistisk norsk deltager i det norske Fredskorpset i Uganda.

Hennes kulturåpenhet gjorde seg også utslag i medvirkning i en bok om
innvandrermat allerede i 1988. Politisk var hun medlem av Venstre og gjorde en lokalpolitisk innsats for dem i sin hjemby Oslo etter pensjonsalderen var oppnådd.

Obligatorisk juletradisjon

Hun var «Mor» og inspirasjon for hele rekken av de norske, prisvinnende kokkene. Hun dukket regelmessig opp i ulike sammenhenger, og skapte alltid entusiasme og glede. Ble det, for eksempel, riktig julestemning og heimekos før Ingrid selv hadde dukket opp på NRK på lille julaften, for enda en gang å minne om den sprøstekte ribbesvorens grunnlover?

Ingrid Espelid Hovig ble elsket og hedret og prisbelønnet de siste årene av hennes lange og innholdsrike liv.

Nå er det over. Og vi kan vel ikke si det enklere og mer dyptfølt enn:
– Takk for maten, Ingrid!

Her kan du lese mer om