NY BOK: Unni Lindell (57) er tilbake med sin 10. krimroman om Cato Isaksen – 18 år etter at hun ga ut «Slangebæreren» i 1996. Her er hun hjemme i huset på Høvik.
NY BOK: Unni Lindell (57) er tilbake med sin 10. krimroman om Cato Isaksen – 18 år etter at hun ga ut «Slangebæreren» i 1996. Her er hun hjemme i huset på Høvik.

Lindell: - Jeg dør litt for hver bok

RAMPELYS

Unni Lindell (57) har fullført sin 10. krimroman om Cato Isaksen og avslører nå at det blir den siste med ham som hovedperson.

Betalt innhold
Publisert: Oppdatert: 29.08.14 01:35

Denne helgen kommer «Brudekisten» ut. Det er den 10. boken om politietterforskeren Cato Isaksen i krimserien som har vært en formidabel suksess helt siden den første boken kom for 18 år siden og fikk terningkast seks i VG.

Men nå er det slutt – i alle fall med Cato som hovedetterforsker. Neste bok får en kvinnelig krimhelt.

– Han får mer en birolle, mens en ny kvinnelig etterforsker blir min hovedperson. Hun tar litt rotta på Cato som får en mer underordnet stilling, sier Unni som ikke vil røpe så mye mer om den nye kvinnelige krimhelten.

– Elsker Cato

Hun vet også at mange elsker Cato Isaksen, så hun har ikke tenkt å skrive ham helt ut.

– Jeg elsker Cato selv, men han begynner å dra på årene. Han er over 60 år nå, og det er naturlig at det kommer nye krefter inn. Jeg synes det er på sin plass med en kvinne, og vi har jo fått høre mye om hvor tøft det er for kvinner i lederstillinger i politiet. Det er de færreste som klarer trøkket, forteller Unni.

VG besøker henne hjemme i funkisvillaen på Høvik. Hun har rosa kjole, like rosa leppestift og svarte krøller på snei. Alt er som det skal, bortsett fra at katten Knut er fraværende.

– Han døde i fjor, 18 år gammel. Han har vært med hele veien disse årene, så det er litt rart. Men det er nok godt for meg også, for ofte tenkte jeg mer på Knut enn på mannen min, ler Unni.

Etter det 18 år lange forholdet til Cato Isaksen, avslører hun at hun egentlig helt fra starten av krimkarrieren har hatt lyst på en kvinnelig krimhelt.

– Men da jeg begynte å skrive krim var de kvinnelige heltene litt brukt opp av blant andre Anne Holt og Liza Marklund, så da valgte jeg heller en vanlig, og litt kjedelig politimann. Noe som ble veldig spennende! Mange har jo trodd at Cato Isaksen er en ekte person, mens jeg selv ser for meg skuespiller Reidar Sørensen (fra TV-seriene). Han ER virkelig Cato Isaksen for meg, sier Unni og kommer med ett på noe:

– En ny epoke

– Åh, jeg gruer meg som en hund til å fortelle Reidar at Cato nå blir degradert. Cato vil jo gjerne være på topp, men sånn er ikke virkeligheten, så nå går jeg inn i en ny epoke. En ny epoke i mitt og Catos liv.

Hun gleder seg stort til å ta fatt på skrivingen denne gangen.

– Jeg er jo kvinne selv, og kan nok bruke mer av det litt mer utspekulerte vi har i oss. Jeg må innrømme at jeg er blitt litt irritert på Cato innimellom. Jeg skal fortsette serien, men på en helt annen måte.

Når krimdronningen ser tilbake på arbeidet med de 10 Cato Isaksen-bøkene, forteller hun at hver eneste bok nesten har tatt knekken på henne.

– Jeg dør litt for hver bok, skrivingen tar nesten livet av meg – og jeg må fortsatt klype meg i armen hver dag over at jeg får det til og henger med. Det koster veldig mye å skrive krim, det er så mange biter som skal på plass for at det blir bra, sier Unni som var i elendig form da hun var ferdig med «Brudekisten».

– Ja, helt elendig form, og jeg er fortsatt sliten. Jeg klarer ikke å leve mens jeg skriver krim. Jeg går jo ikke i en middag en gang, fordi jeg ikke vil ut av det, sier Unni som lider av ME – men har klart å finne en slags nøkkel til å leve med utmattelsessyndromet.

– Jeg har fått en del hatmeldinger på grunn av dette, siden folk mener at jeg ødelegger for dem som virkelig er dårlige. Jeg ligger mye i sengen for å ta meg igjen, men siden jeg fikk diagnosen i 2008, har jeg klart å takle det bedre – uten at jeg mener at det er noe alle kan klare.

Gaustad sykehus

I «Brudekisten» har hun lagt mye av handlingen til Gaustad sykehus – der hun tar med leseren ned i psykiatriens mørkeste ganger.

– Det er rart at ingen har laget krim fra Gaustad. Det er så stort og flott, det ligner på et slott. Jeg fikk en venninne til å vise meg rundt der oppe, og da vi gikk nede i de uhyggelige katakombene, så fikk jeg følelsen av at her døde det en 12 år gammel jente. Alt falt på plass – og «Brudekisten» var i gang. Jeg har flydd beina av meg der oppe – og har fått mye gratis av de fantastiske kulissene – som jo er ekte.

Unni og mannen Per Christian Garnæs har vært sammen i 39 år, så han vet alt om hvordan Unni blir i skriveperiodene.

– Han er veldig forståelsesfull og vi gir hverandre frihet. Anne B. Ragde har sagt til meg at alle som skriver godt er skilt, unntatt meg, hehe, ler Lindell.

Unni om de 10 Cato-bøkene

1996: «Slangebæreren»

– Jeg trodde ikke den ville bli antatt, men så våknet jeg til knallkritikker, ble kjendis over natten og fikk sjokk. Jeg skulle ikke skrive mer krim, og hadde ingen planer for Cato Isaksen.

1999: «Drømmefangeren»

– Jeg fikk jo lyst til å skrive mer, og denne fikk jeg «Rivertonprisen» for. Cato-universet lå klart. Jeg begynte å tro på meg selv. Både Cato og jeg var stresset. Det var deilig å skrive inn litt galskap i boken.

2000: «Sørgekåpen»

– Nå visste jeg at dette ville jeg gjøre mer - en god følelse. Men jeg var skikkelig dårlig da jeg skrev, og måtte ligge nesten hele tiden. Utrolig at jeg klarte å gjennomføre den mest litterære Cato-boken.

2002: «Nattsøsteren»

– Denne prøvde jeg å skrive enklere og mer effektivt, men det funket ikke helt. Jeg prøvde også å tone ned det familiære rundt Cato. Nå tjente jeg jo litt penger. Men det ble et mareritt å ha Knut som innekatt.

2005: Orkestergraven»

– Boken er skrevet i nytt hus på Vinderen, og jeg brukte omgivelsene der oppe. Jeg var litt sur på Cato, og begynte å føle at jeg trengte noe nytt. Vinderen var fint, men ble også et mareritt – på grunn av katten.

2007: «Honningfellen»

– Selv føler jeg dette er den beste boken. Jeg fikk inn Marian Dahle, en heftig dame som utfordret Cato – og det ble mye lettere å skrive. Jeg hadde ikke tenkt å si dette høyt, men jeg skrev boken på 9 uker!

2008: «Mørkemannen»

– Jeg fikk angst etter 100 sider og rotet veldig. Til slutt forsto jeg ikke min egen intrige. Det var helt ville vesten. Jeg måtte gå gjennom ark for ark, stryke personer og hendelser for å få det hele til å gå opp.

2010: «Sukkerdøden»

– Denne skrev jeg i Utlandet, min nye skriveleilighet i byen. Jeg skrev på spisebordet, og så var det brukt opp. Marian Dahle gikk gjennom en del i boken, hun ble etterforsket. Selv følte jeg mer frihet privat.

2012: «Djevelkysset»

– Her oppdager Cato at kollega Marian drikker en del, og jeg forsket mer på kvinnepsyken. Boken slutter ett minutt før bomben 22. juli 2011, der Cato står og ser ut på et sommerstille Oslo fra kontorvinduet sitt.

2014: «Brudekisten»

– En dag jeg lå og noterte litt i sengen, kjente jeg at jeg fikk lyst til å begynne å skrive der med en gang. Jeg må skrive her på soverommet, sa jeg til mannen min. Han skjønte umiddelbart at han måtte ut.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL785

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »