TERNINGKAST SEKS: Hele ensemblet beveger seg rundt, skifter ham og karakter og gjør dette til en spenstig opplevelse som både skaper uro og som virker stimulerende, mener VGs anmelder. På bildet ser vi fra venstre: Teenage girs: Ingrid Jørgensen Dragland, Amanda Kamara og Joakim Ousdal. Newton: Joachim Rafaelsen Foto: Erik Berg

Teateranmeldelse «Lazarus»: En magisk happening

En overdådig, overveldende og iblant magisk teaterkveld venter de som skal begi seg inn i David Bowies gave til teateret, «Lazarus».

  • Borghild Maaland

6 av 6

Det Norske Teatret har skapt en forestilling der mareritt, hallusinasjoner, håp og lengsler uttrykkes vakkert, vilt, kaotisk og betagende av ensemblet, bandet, koreografi, scenografi, lyd, bilde og regi. Det er en enhet som iblant kan forvirre og iblant få deg til å sitre av glede over kreative påfunn, og iblant fremkalles tårer av fabelaktig sang.

Det skal sies ganske klart; teksten i sangene kommer ikke hele tiden tydelig fram, men ettersom forestillingen glir fremover, vokser både Frode Gryttens godt oversatte tekst og Bowies 16 sanger til å bli en fortelling med undergangsstemning og utenforskap, det hele betraktet med sinne, ironi og sterke følelser. En magisk happening!

Musikalen «Lazarus» har sitt utspring i sci-fi filmen «The Man who fell to Earth» fra 1976, der Bowie spilte mannen, Thomas Newton. Filmen bygger igjen på Walter Tevis roman med samme navn. Forfatter Enda Walsh og David Bowie klekket ut ideen om å lage en musikal med Bowies låter, spunnet rundt en fortelling om hvordan det står til med Newton mange år senere.

les også

Teateranmeldelse: «Scener fra et ekteskap»

Mannen som er fra en annen planet, er fanget i et jordisk bur, marinert i alkohol og ute av stand til å komme seg vekk. Ymse personligheter dukker opp rundt ham og forsterker eller mildner kaoset, alt ettersom hvilke motiver de har. Felles for de fleste er at de har rotet til livene sine, de har større eller mindre laster som gjør at de kjenner på utenforskapet.

Slik matcher de musikken og låtene som fremføres; det er uro og dissonans, de mest smektende ballader har en skarphet i teksten som aldri gjør at du slipper unna brodden.

Spillet foregår på scenen og på videoinstallasjoner på tre vegger. Det er suggererende og poengterer en følelse av å være med på en psykedelisk berg-og-dalbane, med innlagte bad-trips. Samtidig fungerer denne løsningen som et spennende akkompagnement til hendelsene på scenen. Spillet foregår på ulike steder, og krever en årvåkenhet, som kanskje noen vil oppfattet forvirrende. Men i mine øyne er det denne forvirringen som er med å gi forstillingen den sanselige nerven.

les også

Teateranmeldelse: «Sommeren uten menn»

I tillegg er det et vell av referanser du kan finne i videosnuttene; bilder fra ulike epoker, fra forskjellige filmer, som for eksempel «A clockwork Orange» (betimelig vist under Valentines fremføring av den rå «Dirty Boys»), eller bilder av Bowie selv.

Utvalget av låter er det Bowie og Walsh som har stått for. Kravet for å sette opp musikalen, er at låtene synges på engelsk.

Utvalget spenner seg fra Bowies lange musikalske epoke. Når man opplever de samlet fra en teaterscene, bli man minnet på hvor mye drama det er i Bowies tekst og musikk. Som artist var han på sett og vis en iscenesetter gjennom sine figurer.

STOR INNSATS: Joachim Rafaelsen gjør en stor innsats som Newton. Han er kledd som Bowie, uttrykker desperasjon og resignasjon både gjennom fysisk uttrykk og stemme. Foto: Erik Berg

Joachim Rafaelsen gjør en stor innsats som Newton. Han er kledd som Bowie, uttrykker desperasjon og resignasjon både gjennom fysisk uttrykk og stemme. Hans håp er Girl – en uskyldsren kvinne som dukker opp i hans hode. Mimmia Tambas sceniske utstråling og sangstemme har en styrke i seg som rører dypt inn i hjerteroten. Hennes «Life om Mars» er nydelig og berørende.

les også

Teateranmeldelse: Pærekraftig fruktkomplott

Petter Vermeli er en rocka, underholdende slange som Valentine, en kar som tilsynelatende prøver å hjelpe, men som manipulerer og ikke nøler med å bruke vold.

Newtons assistent, Elly, representerer det mer alminnelige jordiske utenforskap; en kvinne med store drømmer, kjedelig ekteskap og som kjenner seg i gjørma. Heidi Gjermundsen Broch utfyller rollen med en fin dæsj humor.

Hele ensemblet og det utmerkede bandet utfyller regissør Anders T. Andersens konsept. De beveger seg rundt, skifter ham og karakter og gjør dette til en spenstig opplevelse som både skaper uro og som virker stimulerende.

Slutten – Rafaelsen og Tambas fremføring av «Heroes» er teatermagi og dypt rørende. Den gir rom for den strimen av håp som ligger i bunn av det hele.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder