KULEHULL: Mari Meen Halsøy fikk pris for «Wounds» som viser kule- og granathull i «The sniper’s room» i Beit Beirut, et ikonisk ruinbygg fra borgerkrigen.
KULEHULL: Mari Meen Halsøy fikk pris for «Wounds» som viser kule- og granathull i «The sniper’s room» i Beit Beirut, et ikonisk ruinbygg fra borgerkrigen. Foto:Terje Bringedal,Vg

Kunst-anmeldelse: Virkeligheten har truffet Høstutstillingen

RAMPELYS

Krig, religion og konflikt er høysttilstedeværende på Høstutstillingen i år. Men det hadde kanskje ikke vært kunst
hvis det hadde vært plagsomt?

  • Lars Elton (anmelder)
Publisert:

Kunst skal provosere og stille spørsmål. Slik lyder en vanlig påstand om kunstens vesen. På den annen side er idéen om kunstens skjønnhet marginalisert i kunstmiljøet. I realiteten stemmer begge deler like dårlig.

Høstutstillingen gir en grei oversikt over kunstlandskapet i Norge. De senere årene har det ikke vært spesielt preget av politikk og aktuelle hendelser. Unntakene finnes, men mye (norsk) kunst er både navlebeskuende og selvrefererende. Derfor er det oppløftende at flere av de drøyt 80 kunstnerne som har sluppet gjennom nåløyet blant de 2258 innsendte søknadene har vendt blikket utover.

Noe av det første som treffer deg er Mari Meen Halsøys verk «Wounds» som peprer den ene endeveggen i høyre overlyssal med vevde tekstilbiter. De er laget for å dekke kule- og granathull i «The sniper’s room» (snikskyttere) i Beit Beirut, den historisk vakre bygningen som i dag er en ikonisk ruin. Bygget ligger på den grønne linjen som markerte skillet mellom Øst- og Vest-Beirut under borgerkrigen.

Sønderbombet hus

Sammen med faktiske bygningsfragmenter fra et annet libanesisk, sønderbombet hus blir dette en kraftfull installasjon. Selv om uttrykket er relativt abstrakt er det ikke vanskelig å sette seg inn i den virkeligheten verkene representerer. Dette er noe annet enn «ruinpornografien» som er en fersk kunsttrend. Her er det både avdekning av krigens grusomheter og estetisk forsoning som kan bidra til å hele sårene. Men plagsomt er det ikke.

Større ubehag

Da kan nok enkelte oppleve større ubehag i møtet med Gyrid Gunnes’ performance, som også er permanent til stede på veggen i form av et skrivebrett og lapper der det er skrevet ned bønner til Allah. I sin performance fremsier hun bønner til Allah iført et plagg som likner en kristen messehagel. I en multireligiøs verden burde vi være klar over at betegnelsen «Allah» er et annet navn for Gud, for eksempel brukt av kristne arabere. Like fullt vil nok enkelte bli provosert fordi de knytter «Allah» kun til Islam.

Dyktige tegnere

Det er mye å glede seg over på årets utgave av Høstutstillingen. I år er det spesielt mange dyktige tegnere. Heidi Kennedy Skjerves stillferdige tusjarbeider fortjener et studium med sine vakre farger og mønstre. I «Slow Residue» lar Gunnhilde Høyer tiden lage tegningen. Det skjer i et kar fylt med vann og akvarellblekk, og tegningen oppstår av avleiringer når vannet fordamper. Fascinerende og vakkert.

Og vi må ikke glemme Vanessa Baird som er sterkt til stede med sine brutale tegninger – som kanskje ikke er så brutale likevel? Men flotte og ubehagelige, det er de – og kanskje litt makabert humoristiske? Humor har i hvert fall Ana Rita Antonio med sin herlige oppfinnsomme fotoserie «14 ways of replacing a table leg».

Inntagende historie

Og så er det videoene, intet mindre enn 24 stykker. Skal du se alle tar det tre timer. Det var flere severdige blant dem jeg rakk. Verdt å nevne er Julie Engaas’ aparte ungdomshistorie i animasjonsfilmen «Det var ikke jeg, det var fiskmåsen» og Heidi Sundbys «Barnet med det rare i». Det er en inntagende historie om kunstnerparets autistiske datter, en dokumentar som har flere dimensjoner enn vi vanligvis ser i tilsvarende TV-produksjoner.

Utenfor Kunstnernes hus har Svein Møxvold heist «Hvite flagg». Nasjonsflagget er renset for farger, men det mest provoserende med det er kanskje at det minner litt for mye om Elsebeth Rahlffs sorte flagg fra 80-tallet?

LARS ELTON