Kongens ja - en høytidsstund selv for tvilerne?

Dagen etter 17. mai skrev riksdagsmennene under Grunnloven. De erklærte samtidig i en skriftlig uttalelse at de ville forsvare friheten og selvstendigheten. Og de ønsket ikke å leve videre dersom Norge skulle bli skjendet eller falle, skrev de.

Artikkelen er over seks år gammel

De ba også kongen kunngjøre for utenlandske makter hva de hadde vedtatt. Nasjonen eide en urokkelig vilje til å bestå, understreket de, og ønsket å leve i fred og god forståelse med andre makter. De var også overbevist om at en krig med Sverige ville bli ødeleggende for begge parter, og ville ha fred og forbund med naboriket.

Christian Frederik forteller i dagboken sin den 18. mai at ifølge et brev han har fått fra den dansken admiral Bille, skal en russisk utsending, grev Orlov, og en prøyssisk, major Martens, være «på vei til Christiania for å erklære på vegne av stormaktene at de aldri ville anerkjenne Norges uavhengighet».

Bille forteller videre i brevet at stormaktene hadde gjort det klart at de ville gi Sverige sin støtte til erobringen av Norge, og at den russiske keiser ikke vil tåle å se Christian Frederik på Danmarks trone, dersom han skulle bli kalt til å bestige den.

«Jeg fikk også oversendt et brev fra keiseren av Russland til kongen av Danmark», forteller Christian Frederik. Keiseren av Russland sier at det ikke kan gjenopprettes fredelige forhold til Danmark før Norge er overgitt til Sverige; keiseren ville medvirke til dette av all sin evne, og han akter å sende grev Orlov til Christian Frederik med dette brevet for å advare ham og føre ham «tilbake til pliktens vei».

Se VGs spesialside om grunnlovsjubileet her!

Erkjenner Christian Frederik den beske politiske virkeligheten? Meldingen har minnet den nyvalgte kongen om at han spilte svært høyt; alene mot Europa.

Likevel tror Christian Frederik han at dersom stormaktene «ser at det norske folket og jeg står fast på vår beslutning, så vil de kanskje betenke seg på å ødelegge et fredelig folk og tenne krigsfakkelen i Norden på nytt.»

Den 19. mai opprant som en varm dag med solskinn og tørre veier. Om morgenen skred prins Christian Frederik inn i festsalen, der representantene sto kledd i sin fineste stas, for å høre hva han ville si til tilbudet de hadde gitt ham. De fikk det svaret de alle hadde forventet. Christian Frederik takket ja til å ta imot Norges trone som en gave fra et trofast og oppriktig folk, sa han, og han sverget at han ville regjere i samsvar med konstitusjonen og lovene.

Som Jacob Aall skriver, ble den høytidelige akt feiret «ved foranstaltede seremonier, kirkegang og alle festers muntre Ende, et festlig måltid. «Prinsens stemme var skjelvende», forteller han, «hans ansikt var blekt, og hans hele vesen viste en dyp bevegelse.» Men, sier han: «Tanken om hva der kunne bli følgen av disse store og djerve beslutninger, og om de blodige opptrinn, som kunde forestå under den ulike kamp for selvstendigheten mot det europeiske forbunds erklærte bestemmelse, stemte forfatterens og visselig en stor del av forsamlingens sinn til den dypeste vemod».

Karsten Alnæs i VG om 1814-dramatikken: Les mer her!

Likevel følte Aall dypt og inderlig at dette var en høytidsstund, selv om han jo hørte til dem som tidligere ville knytte en union med Sverige. Senere skulle Aall innrømme at han tok feil den gangen han støttet Wedels parti og gikk inn for å forhandle med svenskene.

Det var et lykketreff at løsningen ble som den ble, og at Christian Frederik ble valgt den 17. mai. Forsynet var med oss, skriver han mange år senere. Lykken la forholdene til rette slik at fortsettelsen kunne bli den aller beste.

Det var Kristi Himmelfartsdag, og ifølge Christian Frederiks dagbok rettet prosten Leganger «mange vakre ord til Riksforsamlingens medlemmer». Etterpå ble representantene servert smørbrød og kald fisk som «dejeuner» i hagen hans.
Og nå var det skjedd. Grunnloven var vedtatt, kongen valgt, en ny epoke var begynt. «Det gamle Norge» var gjenreist, gullalderens morgenrøde skulle igjen skinne over landet.

Les også

  1. Bittert økonomisk oppgjør

    Den 13. mai 1814 kranglet eidsvollsmennene om Norges finanser. Slaget var bittert og uforsonlig.
  2. Rettsstatens seier

    Den 11. mai 1814 - for 200 år siden i dag - ble prinsippene om rettssikkerhet vedtatt enstemmig av Riksforsamlingen…
  3. All makt til en forsamling av likemenn!

    Også når det gjelder Stortingets makt, var grunnlovsfedrene på Eidsvoll forut for sin tid.
  4. - Det er mannen og ikke jorda som skal tale på tinget!

    Da eidsvollsmennene diskuterte stemmeretten, var det en høyrøstet bonde fra Sørlandet som kuppet diskusjonen.
  5. Skammens paragraf

    Paragraf to ble den mørke flekken i Grunnloven av 1814. I dag er det to hundre år siden den ble vedtatt.
  6. Hurra for 7. mai!

    Hvor stor makt skulle kongen ha personlig? Det var spørsmålet for 200 år siden i dag - 7. mai 1814.
  7. Nå avskaffer vi adelen!

    Den 7. mai 1814 gikk debatten høyt om adelen: Alle var enige om at adelen skulle bort i fremtiden, men skulle også den…

Mer om

  1. Karsten Alnæs
  2. Grunnlovsjubileet

Flere artikler

  1. 19. april 1814: Slaget om utenrikspolitikken

  2. 2. april 1814: Sverige øker presset

  3. 12. april 1814: Grunnsteinene legges

  4. «Enige og tro, inntil Dovre faller»

  5. 30. mars 1814: Et norsk sjørøveri

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder