BESØKER NORGE: Sist gang var i 2013. I dag står han på scenen på Ullevål Stadion i Norge. Trondheim og atter en gang Oslo, da Frognerparken, står for tur henholdsvis 26. og 28. juli. Her under konserten i Telenor Arena på Fornebu. Foto: HELGE MIKALSEN/VG
BESØKER NORGE: Sist gang var i 2013. I dag står han på scenen på Ullevål Stadion i Norge. Trondheim og atter en gang Oslo, da Frognerparken, står for tur henholdsvis 26. og 28. juli. Her under konserten i Telenor Arena på Fornebu. Foto: HELGE MIKALSEN/VG Foto: Helge Mikalsen

Bruce Springsteens store løfte

RAMPELYS

Bruce Springsteen (66) er arkitekten bak rockens edleste prosjekt. Her får du en vurdering av alle albumene til The Boss.

Betalt innhold
Publisert: Oppdatert: 29.06.16 08:42

Nå for tiden går det sjelden lenge mellom hver gang Bruce Springsteen og hans E Street Band besøker Norge.

Sist gang var i 2013. I dag står han på scenen på Ullevaal stadion i Norge. Trondheim og atter en gang Oslo, da Frognerparken, står for tur henholdsvis 26. og 28. juli.

Det skal vi etter rapportene fra konsertene i Göteborg å dømme, være glade for.

VG har varmet opp med å lytte til hele produksjonen hans på nytt. Det er en reise gjennom musikk som har vist seg ekstraordinært holdbar, og som ikke minst vi nordmenn har knyttet tett til våre bryst. Vi elsker Bruce Springsteen her i landet.

Da han var ung syntes Bruce Springsteen å tro at livet var en kamp man kunne «vinne». Dagens modnede utgave vet at noe slikt ikke er mulig. Det eneste man kan gjøre, er å delta, og å gjøre det beste ut av det. Erkjennelsen har imidlertid ikke svekket Springsteens overbevisning om at jobben hans er å være den egentlige «rockepresten». Med følgende primæroppgaver: Å gi folk noe å gå på, et håp i livet og – på en ekstra god kveld – bidra med øyeblikk av pur renselse. Han er blitt en slags heimstaddikter for hele verden. Bruce Springsteen vet trolig hva ordene «ironi», «distanse» og «kynisme» betyr. Vi kan likevel anta at begrepene er ham grunnleggende fremmede.

«Greetings From Asbury Park, N.J.» (1973)

Terningkast: 3

Verden var full av «nye Dylan’er» i 1973. Bruce var ikke den mest lovende. Men de få som hørte dette albumet kunne muligens ane at han var en spesielt ambisiøs en. Ikke så mye fordi dette er et vellykket album – det er det ikke: det låter tynt og masete – men snarere fordi platen er så enormt ivrig. Særlig tekstene er for mye av det sub-dylanske: Overlesset av dumme mennesker med dumme kallenavn som løper frenetisk rundt og gjør dumme ting. «Growin’ Up» er juvelen, simpelthen fordi den føles mest personlig.

«The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle» (1973)

Terningkast: 5

Det handler fremdeles om romantiske, mytologiske fantasier fra det sikkert alt annet enn romantiske og mytologiske Asbury Park-miljøet i New Jersey. Det nye er at Bruce har oppdaget Van Morrisons «Caledonian soul» og Sly & The Family Stone. De beste sangene her – «Incident On 57th Street», tittelkuttet, «Sandy (4th Of July, Asbury Park)» og smellvakre «New York City Serenade» – har noe betagende sirkus- og karnevalaktig ved seg. Tivolimusikk for den siste sommerhelgen før høsten setter inn. Albumet er langt fra perfekt. Men det er den litt uoppdagede juvelen i kronen.

«Born To Run» (1975)

Terningkast: 5

Bruce griper sjansen, og går for det knusende episke. «Born To Run» er den smellende 5.1-surroundsound og technicolour-widescreen utgaven av barnemannens dypeste dagdrømmer. «West Side Story»-sangen om folkene med dumme kallenavn, «Jungleland», er så storslått her, at Jim Steinman (mannen bak Meat Loaf) bygde seg en hel, lang karriere på den. «She’s The One» er Bo Diddley møter Phil Spector, «Night» er lydsporet til alle frustrerte tenåringsnetter i verdenshistorien til sammen. De to sistnevnte er ikke store sanger. De tre eksplosjonene av hjertet-i-halsen, det-står-om-selve-livet lengsel – tittelkuttet, «Backstreets» og «Thunder Road» – er.

«Darkness On The Edge Of Town» (1978)

Terningkast: 6

Det har vært spekulert i hvorvidt sangene på dette, rockhistoriens mest ekspressivt sønderknuste album, har bakgrunn i at Bruce ble involvert i en rettssak etter «Born To Run». En prosess som forhindret ham i å lage plater på tre år. At alt det fine han hadde drømt om, og var i ferd med å realisere, hadde blitt parkert av noe så prosaisk, noe så nedrig, som spørsmål om penger og karriere. Det viktige er at man kan lytte til dette albumet over årtier uten å støte på én eneste løgnaktig, overflødig tekstlinje, og fatte enorm trøst av den tross alt livsbekreftende, kraftfullt poetiske musikken. Ordene dreier seg nesten utelukkende om nederlag. Musikken gir deg ikke annet valg enn å fortsette likevel; om ikke så ufortrødent, så fortrødent. Undertegnede har lett etter, men ikke funnet, et bedre rockalbum.

«The River» (1980)

Terningkast: 5

Enkelte menneskers inntrykk av Bruce som «han som synger om biler og jenter» stammer herfra, et dobbeltalbum som er halvt gull og halvt gøyalt tull. Springsteen underslår ikke det faktum at rock’n’roll i sin opprinnelige form var dansemusikk, og nekter å rødme under avspilling av johan, men smittende tullball som «Sherry Darling», «Crush On You», «Ramrod» og «I’m A Rocker». «Fade Away» og «I Wanna Marry You» imponerer ikke, men «The Ties That Bind» (et av tidenes mest effektive åpningskutt) og «Two Hearts» slår knallhardt. Det kan oppfattes som et sykdomstegn at så mange av de sterkeste øyeblikkene – soulhymnen «Drive All Night», «Point Blank», «Independence Day», «The Price You Pay» – har sine røtter i «Darkness»-perioden. Men «Hungry Heart», tittelkuttet, «Stolen Car» og «Wreck On The Hihghway» viser til fulle at han fremdeles kan. Og litt moro må det være lov å ha.

«Nebraska» (1982)

Terningkast: 6

«Nebraska» er blitt Springsteen-albumet for folk som egentlig er litt for fine på det og kultiverte til å elske Springsteen. Elitistens valg i en katalog hvis mest iøyenfallende karakteristikk er fraværet av elitisme. 10 sanger, innspilt hjemme på kjøkkenet i Colts Neck, New Jersey. Kun Bruce og en akustisk gitar han egentlig ikke er noe rivjern på, samt ett og annet diskret drypp av munnspill, harmonisang og synthesizer. Natt og regn på utsiden. Historiene er enormt kraftfulle. Springsteen unngår alle koketterifeller i disse sangnovellene om «den amerikanske drømmen» sett fra bak- og undersiden. Medfølelsen er ikke bare ekte, den er noe mer enn medfølelse – mer noe á la genuin deltagelse. Med tekstarket i hånden, konsentrert om ordene, er «Nebraska» et gåsehudfremkallende kunstverk. Anvendelig musikk er det dog ikke. Erkjennelsen av «the meanness in this world» er ikke noe man orker å ta innover seg mens man tar oppvasken.

«Born In The U.S.A.» (1984)

Terningkast: 5

Godzilla-Bruce tramper over jordkloden! «Born In The U.S.A.» skulle komme til å bety mange misforståelser for vår helt. Men det var det ingen som tenkte på da dette ekstremt fengende rock’n’roll-albumet traff dem sommeren 1984. Der «Nebraska» var for spesielt interesserte, en test for de trofaste, var «Born In The U.S.A.» designet for de store massene. De mest eksplisitte publikumsfrieriene – «Cover Me», «Dancing In The Dark», «Glory Days» – har kanskje ikke tålt tidens tann så veldig godt, og er blitt slitt av overspilling. Men de beste øyeblikkene – tittelkuttet, «Downbound Train» og, pytt, mesteparten av stasen, egentlig – utgjør i samlet form et kraftpopalbum så smidig konstruert at kun den akutt humørløse vil kunne motstå det.

«Live 1975/85» (1986)

Terningkast: 4

40 låter, tre og en halv time Bruce, innspilt i løpet av årene 1975-1985, kan ikke bli dårlig. Det er likevel ting å utsette på denne massive, merkelig upersonlige boksen. Først og fremst at flere av låtene er blitt redigert, og at magiske segmenter er blitt løftet ut og bort fra sanger som «Growin’ Up» og «Backstreets». Dernest at «Nebraska»-materialet mister sin knugende intimitet fremført på gigantiske fotballstadia. Det er mange fantastiske øyeblikk på «Live 1975/85». Men han kunne like så godt gitt ut én hel, komplett konsert i stedet.

«Tunnel Of Love» (1987)

Terningkast: 6

Ville han bort og vekk fra sitt nye, store og ikke alltid like lydhøre publikum? Eller ble «Tunnel Of Love» slik den ble av mer private årsaker? Litt begge deler, kanskje. Bruce giftet seg i kjølvannet av «Born In The U.S.A.». På «Tunnel Of Love» skiller han seg – for åpen mikrofon. Dragningen mot både huset med det hvite stakittgjerdet og friheten i bilen på den åpne highwayen – gjerne begge deler, om det er greit? – har alltid vært den store dikotomien i Springsteens liv. Den tærende tvilen og selvforakten i mannen med «to ansikter» går som en rød tråd gjennom alle sangene på dette, hans mest personlige album. «Tunnel Of Love» ble av enkelte mottatt som et unnselig skritt til siden i 1987. Men Springsteens første album som moden mann er det mest selvransakende og gripende han har skrevet.

«Human Touch» (1992)

Terningkast: 2

«Lucky Town» (1992)

Terningkast: 3

Bare det at Bruce ga ut to album på én og samme dag, i mars 1992, vitner om forvirring. Han har oppløst E Street Band, giftet seg med Patti Scialfa og flyttet til Los Angeles. Anlagt et litt dustete motorsyklistutseende med medaljonger og flagrende sigøynergevanter. Og fullstendig glemt å skrive minneverdige sanger. Den vestkystglatte, ofte håpløst grunne «Human Touch» og den bedre, men likefullt grå «Lucky Town» er blant de mest nedslående albumene som noensinne er gitt ut av en større rockartist. Den hustrente Springsteen har så lite å skrive om at han henfaller til forsøk på «satire» – aldri en styrke der i gården – i en av bare tre-fire sanger noen vil huske fra disse platene («57 Channels (And Nothin’ On»)). Og hvordan kunne mannen som skrev «Walk Like A Man» fem år tidligere begå «Real Man»?

«In Concert/MTV Plugged» (1993)

Terningkast: 2

Også liveshowet er blitt døll rutine. Den nye låten, «Red Headed Woman», skal liksom være «vovet», men er bare harry. Bruce’ har lagt seg til en sutrende måte å synge å på – leker han bluesmann, tro? – og det nye bandet og soulkoret kryster all kraft fra klassikerne. Om du absolutt må, kan du se konsertfilmen. Som album betraktet er «In Concert/MTV Plugged» hans første helt bortkastede utgivelse.

«The Ghost Of Tom Joad» (1995)

Terningkast: 4

Bruce leter etter noe å skrive om, og finner ikke noe i sitt eget liv. «The Ghost Of Tom Joad» er tekster tilsatt musikk, og som sådan mer for folk som liker å lese enn folk som er glade i å plystre og/eller tralle med. Melodisk sett er dette tynne greier – nesten alle sangene tar utgangspunkt i det hjemmelagde, synthsvulmende og småsakrale soundet han først perfeksjonerte i «Streets Of Philadelphia» i 1993. Som på «Nebraska» handler det om det amerikanske samfunnets tapere – de sultne, de slitne, de fattige. «Nebraska»s store styrke var at historiene ble sunget av en mann som følte seg som én av dem sangene handlet om. Her inntar han forfatterens rolle: Han iakttar og beskriver. Albumet er mer verdig enn medrivende.

«Tracks» (1998)

Terningkast: 6

Springsteen åpner hvelvene. Selv om «Tracks»-boksen ble gjenstand for heftig diskusjon blant fans («Hva?! Ingen «The Promise»? Hvor ble det av den der rockversjonen av «Racing In The Street»?»), kan det ikke være tvil om at dette er en maktdemonstrasjon man må til Bob Dylans arkiv for å finne maken til. Store gleder peprer deg gjennom alle de fire CDene: «Rendezvous», «Iceman», «Hearts Of Stone», «Be True», «Don’t Look Back», hele hurven med lettbente «The River»-etterlatenskaper, «Frankie», og ikke minst den helt latterlig sjarmerende sangen tilegnet moren, «The Wish».

«Live In New York City» (2001)

Terningkast: 3

Ikke lenger noen vits i å utsette det uunngåelige: Bruce tilbake med The E Street Band. Det låter selvsagt fett. De to nye sangene, «American Skin (41 Shots)» og «Land Of Hope And Dreams», blir litt selvhøytidelige – spesielt den sistnevnte, en sånn «alle ombord på toget»-gospelsang, lukter av bestillingsverk. Og sutrestemmen dukker opp alt for ofte – spesielt på den unødvendig omarrangerte, taffelkjedelige «The River». Det er noe litt merkelig med et Bruce Springsteen-album der den glade dusterockeren «Ramrod» er høydepunktet. Men det er den her.

«The Rising» (2002)

Terningkast: 3

Apropos bestillingsverk: «The Rising», Bruce’ «11. september-album», har noe utiltalende pompøst ved seg. Springsteen, selveste Amerikas Røst, taler, og nasjonen kan herved anse seg som helbredet. Tekstene er overtydelige, og han står til halsen i ord han har brukt opp allerede: «faith», «strength», «hope». «Mary’s Place» og forferdelige «Let’s Be Friends (Skin To Skin)» er johan-rock som like gjerne kunne vært signert Huey Lewis & The News. Bruce strever med å gjenopplive sin gamle formel, og å skrive musikk som kan utnytte The E Street Bands styrker. Ingen grunn til å tvile på at hensiktene var gode. Men her gikk det for fort.

«Devils & Dust» (2005)

Terningkast: 4

«The Ghost Of Tom Joad» del to, med mer produksjon og variasjon. Tekstene er overskrevet. Låtene truer titt og ofte med å briste under den tunge billedbruken, og det er noe nyreligiøst ved Bruce’ innlevelse (kunne han ha skrevet noe så såre enkelt som «Used Cars» fra «Nebraska» i dag, tro?). Artikulasjonen er igjen litt furten, slik den har pleid å være når han agerer folkmusiker i senere år. Samtidig legger han for dagen en betagende tvisyn. «Devils & Dust» er ingenting om ikke verdig. Det er et halvveis stort Springsteen-album. Det mangler bare melodiene som kunne gjort at du vendte tilbake til det.

«Hammersmith Odeon, London ’75» (2006)

Terningkast: 4

Herlig liveopptak fra London i 1975. Men skaff deg DVDen i stedet (inkludert i «Born To Run: 30th Anniversary Edition»-boksen fra 2005).

«We Shall Overcome: The Seeger Sessions» (2006)

Terningkast: 5

Denne kunne blitt en humørløs katastrofe: Furtne folkemusikk-Bruce møter puritaner-Pete Seeger. Men «We Shall Overcome», et overskuddsprosjekt i ordets mest fundamentale forstand, ble i stedet en fest av et album, og den mest underholdende Springsteen-platen på 20 år. Selve atmosfæren kan spores helt tilbake til «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle»: Løssluppen gatefest, karneval i byen. «Hele Norge» kjøpte platen.

«Live In Dublin» (2007)

Terningkast: 4

«Seeger-showet» i Dublin, og det er litt som den første Spektrum-konserten i Oslo: Vanvittig bra, men helt på grensen til å bli for mye av det vanvittig bra. Springsteen er i hundre fra første sekund, og i lengden kan det bli litt unyansert, litt sorthvitt. Det finnes andre verdifulle følelser enn den totale, nyfrelste tungetaleekstase. Men dette – to CDer og en DVD – er et flott dokument fra en fruktbar venstresving i karrieren hans, mer enn vel verdt å ha.

«Magic» (2007)

Terningkast: 4 (fire)

Sutringen først. Man skulle ønske at Bruce og The E Street Band kunne lage et album hvor de sto rett opp og ned i studioet og bare spilte. De er, som vi vet, mer enn gode nok. Denne gangen gikk det ikke, av praktiske hensyn: Bandet var aldri samlet under innspillingen. Slikt gir produsent Brendan O’Brien fritt leide til å gå berserk i dilldall-lekegrinden. Det er for mye bjeller og juletrepynt, for mange lag, for mye lyd og jåleri her. Det fører ikke til noe, det bare sliter på ørene. Dette sagt, så er «Magic» en slags nytenning. Og på sitt beste, som for eksempel i «Devil’s Arcade», gjør gamle-Bruce akkurat det gamle-Bruce skal: Han skriker smerten rett i ansiktet, og «spits in the face of these Badlands».

«Working On a Dream» (2009)

Terningkast: 3

Utgitt som et vedheng til en historisk amerikansk begivenhet: Valget av den The Boss-godkjente Barack Obama som USAs 44. president. Musikalsk er «Working On a Dream» enda mer «Magic» enn «Magic». The E Street Bands naturlige ensemble-sound undertrykkes, til fordel for studio-krimakarms og overlessede arrangementer. Tekstmessig er det Bruce’ minst utfordrende samling siden «Human Touch» og «Lucky Town»-fadesene. Én låt, avsluttende «The Wrestler» (temasangen fra filmen ved samme navn), er en mesterklasse i musikalsk og tekstlig økonomi. Den setter resten av dette bløtkakealbumet i grell forlegenhet.

«The Promise» (2010)

Terningkast: 5

Nok en arkivutgivelse, denne gangen i sin helhet viet Springsteens mest fruktbare låtksriverepoke: Tiden rundt «Darkness On The Edge Of Town». Overskuddsmateriale, med andre ord. Men hvilket! Stoffet er godt nok til å ha kunne utgjort hele karrierer for de fleste andre artister. Samlingen domineres av soul- og R & B-festlåtene som ikke passet inn på det Bruce har kalt sitt «samurai-album». Han sper på med en håndfull absolutte «rysare», fremst blant dem «The Promise». Purister kan nok fnyse av at mange av innspillingene er blitt etterbehandlet. Men alternativet – at de ikke skulle se dagens lys – er ikke til å leve med.

«Wrecking Ball» (2012)

Terningkast: 3

Springsteen er nå en politisk artist på heltid. Det er beundringsverdig, men gjør ikke melodiene og tekstene hans noen tjenester. Artisten er åpenbart av den oppfatning at politisk musikk er lik folkemusikk, og den gryende dragningen hans mot keltisk raitantaitan – som i «Death To My Hometown» og «Shackled And Drawn» – er forståelig (han er halvt irsk og halvt italiensk), men beklagelig. «We Take Care Of Our Own» er et effektivt åpningskutt, men albumet som helhet blir sittende fast i et tungt, grått og gledesløst spor. Og det er på tide at han avbryter samarbeidet med jålebukkprodusent Brendan O’Brien.

«High Hopes» (2014)

Terningkast: 3

En anomali i katalogen hans. «High Hopes» er en restemiddag kokt på løse tråder litt hefra og litt derfra, helt uten en større overbygning. Det føles uvant, all den tid Springsteens modus operandi alltid har vært å sikte mot helhetlige album. Kvaliteten er veldig opp og ned, fra det gode («Hunter Of Invisible Game», «The Wall»), via det likegyldige («Heaven’s Wall») til – i fem vidunderlige minutter – det briljante: Springsteens hymneaktige tolkning av Suicides «Dream Baby Dream».

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL785

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »