FØR: Ragnhild Sælthun Fjørtoft ble ansatt i NRK i 1969 og jobbet på Marienlyst i hele 45 år som kanalvert. Foto: NRK
FØR: Ragnhild Sælthun Fjørtoft ble ansatt i NRK i 1969 og jobbet på Marienlyst i hele 45 år som kanalvert. Foto: NRK Foto: Annemor Larsen/VG og NRK

Hva gjør du nå, Ragnhild Fjørtoft?

RAMPELYS

Hun er kjent som «hallo-dama», som har snakket direkte til millioner av nordmenn i mange tiår. Ragnhild Sælthun Fjørtoft (70) var bekymret da hun ble pensjonist, men så havnet hun plutselig tilbake på Marienlyst.

Betalt innhold
Publisert:

Ragnhild Sælthun Fjørtoft. Si navnet. Hva slags minner får du? Sannsynligvis ganske mange. I 1969 dukket hun opp på skjermen til NRK som det som den gang ble kalt «Hallo-dame». I hele 45 år kom hun gjennom fjernsynsruta og inn i de norske stuene med sitt varme smil og sin sikre nynorsk.

I 2014 gikk Ragnhild inn i pensjonistenes rekker. Hun innrømmer det: Først var hun litt bekymret. Hun hadde vært i NRK «et helt liv», som hun selv sier. Gode kolleger. En utviklende jobb. Ville hun klare å fylle dagene med rikt innhold? Kom hun til å klare å sysselsette seg nok? Svaret er ja.

– Hva gjør du nå?

– Akkurat nå? Nå koser jeg meg. Jeg har tenkt litt tilbake på de siste årene som har gått. Det er snart fire år siden jeg ble pensjonist. Jeg har rett og slett gått rundt og hatt det fint i fire år, jeg. Noen ganger får jeg dårlig samvittighet. Jeg tar meg i å tenke: «Har jeg gjort nok nytte for meg?». Det å plutselig få all tid til egen disposisjon er en fabelaktig følelse. Men jeg var spent på overgangen, sier Ragnhild (70), og utdyper:

– Jeg var redd for ikke å fylle tida mi med interessante ting. Men så begynte jeg å gjøre ting jeg ikke hadde energi eller tid til mens jeg var i jobb. Jeg reiser mye, og gjerne helt alene, jeg holder kåseri og er involvert i forskjellige kulturarrangement. Så jobber jeg på Marienlyst som omviser. Vi er 10–15 stykker som er omvisere.

Drømte om å bli lærer

For en tid tilbake kom hun over en undersøkelse. De som fortsatt var i jobb ble spurt om hvordan de trodde pensjonistene hadde det. 80 prosent svarte at de trodde de hadde det kjedelig og trist. Så ble pensjonistene spurt, hvor 80 prosent svarte at de hadde det fint.

– Det siste svaret kan jeg relatere meg til, sier hun.

De ordinære TV-sendingene på NRK så dagens lys i 1960. Da bodde Ragnhild på hjemplassen Lærdal i Sogn og Fjordane, var 13 år og hadde en drøm om å bli lærer. Da hun senere var elev ved Firda gymnas, fikk hun øynene opp for hvor gøy det var å stå på en scene.

– Det var et veldig utviklende gymnas, og under tiden der fant jeg stor interesse for visesang, diktopplesning, amatørteater og å være konferansier. Allerede da var det noen som sa til meg at jeg burde se mot fjernsynet, og etter noen år meldte jeg meg på til testing i NRK.

1 av 7NÅ: I dag er Ragnhild Sælthun Fjørtoft pensjonist, men er aktiv i kulturlivet og tar på seg oppdrag som omviser i NRK-huset.Annemor Larsen / VG

Mens Ragnhild var student ved lærerhøyskolen i Oslo, våget hun seg opp til Marienlyst.

– Jeg husker prøvene som veldig vanskelige. Jeg hadde stått mye på en scene, men å stå foran et kamera var noe helt annet. Dessuten husker jeg manuskriptet som veldig vanskelig å lese, med navn på mange forskjellige språk. Dialekten min var heller ikke et pluss. På den tiden skulle man enten snakke rent bokmål eller ren nynorsk, minnes hun.

For ung

Hun fikk beskjed om at hun var for ung, men at hun var velkommen til å prøve igjen om et par år. Det gjorde hun, og smatt rett inn i NRK-systemet. Livet hennes ble nesten snudd på hodet over natten.

– Vi som var på fjernsynet fikk mye oppmerksomhet i den tiden. Til å begynne med syntes jeg nok det var stas, men det gikk ikke lang tid før jeg følte at det var mer en påkjenning enn en glede at folk kjente meg igjen. Den dag i dag vil jeg gjerne være anonym, og jeg kamuflerer meg med solbriller og caps. Noen ganger kan vanlige briller fungere utmerket og, og gjerne uten glass, sier hun og ler.

Nå, når hun er omviser i NRK-huset, blir hun gjerne kjent igjen av folk på egen alder og de litt yngre. Men ungdommene i skoleklassene som kommer på besøk vet ikke at det er en mangeårig kjendis som står rett foran dem.

– Det hender de spør: «Møter vi noen kjendiser?» Da svarer jeg bare: «Kanskje – eg kan ikkje garantere noe!»

– Når jeg er guide, så bryr jeg meg ingenting om å bli gjenkjent. Da er det bare trivelig. Det er på privaten jeg aller helst bare vil være anonym. At de unge ikke vet hvem jeg er, er helt fint.

Fikk ærespris

Stillingen som Ragnhild forlot heter i dag «Kanalvert». Fra hun startet i fjernsynet til hun sluttet mottok hun en rekke utmerkelser for sin stødige nynorsk, og i 2006 fikk hun «Gullrutens ærespris». Den joviale 70-åringen har dessuten hatt en rekke andre utfordringer i NRK.

– Jeg har også vært programleder og jeg har stått for rekruttering av nye kanalverter. Det siste kan jeg godt si litt om, foreslår hun og kaster seg i det.

– Nesten alle tror det er en så enkel jobb å være kanalvert. Veldig mange tror vi bare står der og leser opp noe mellom programmene. Jeg har rekruttert og kurset kanalvertene i flere år, og jeg vet hvor få som slipper gjennom nåløyet. Man må være årvåken, språkmektig, språksikker og dyktig med formulering. Og vi må tenke på hvem vi har foran oss der hjemme i stuene og vi er på er på direkten hele tiden. Det er en jobb som krever langt mer enn hva de fleste er klar over.

Hun sier at hun opplevde æresprisen hun mottok i 2006 som en anerkjennelse for den jobben kanalvertene gjør hver eneste dag.

– Vi er der som en selvfølge. Det er sjelden vi får tilbakemelding, og vi blir gjerne tatt for gitt. Da jeg fikk den prisen ble jeg stolt på vegne av oss alle.

I privatlivet er Ragnhild gift med Arne Fjørtoft (81), er mor til to sønner på 41 og 45 år og farmor til to. Ektemannen har i alle år jobbet med bistand i utlandet, noe som har ført til at han er innom hjemmet i Lørenskog bare av og til. Ragnhild er ikke den som sitter hjemme og tvinner tommeltotter, hun pakker derimot kofferten så snart hun har anledning og opplever andre byer og land så fort hun har mulighet.

Reiser mye alene

– Jeg slår et slag for å reise alene, sier hun.

Hun forteller at den første reisen hun tok helt alene var til New York i 1992. Siden har det blitt utallige reiser i eget selskap. Hun sier hun er i opposisjon til tosomheten.

– Man behøver ikke å ha med seg noen for å gå på kino, teater eller reise til utlandet. Du kan fint gjøre det alene, og da kan du gjøre akkurat som du vil, sier hun muntert.

– Jeg har mange gode venner jeg også reiser med. Men likevel kaster jeg meg gjerne rundt og drar alene. Det er befriende. Jeg kan sitte hjemme og tenke at «Det og det vil jeg oppleve», så bestiller jeg uten å måtte få ting til å klaffe med noen andre, og drar. Det å være i en helt ny by, sette seg på en fortausrestaurant og nyte dagen uten å være avhengig av noen. Det er herlig, og jeg skulle ønske flere oppdaget akkurat dét.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL785

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om