Bildet av far som alkis

RAMPELYS

Bjørn Algrim (46) har malt barndommens jul. Den er ikke pen. Nå håper han at bildet hans skal få de voksne til å korke akevitten sånn at alle barn kan glede seg.

Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:25

- Har du noen gang lurt på hva som var i pakken?

- Nei, jeg ville bare ha faren min.

HØR BJØRN LESE SIN EGEN JULEFORTELLING TIL MUSIKK AV DAG KOLSRUD

Bjørn Algrim tok et oppgjør med sin alkoholiserte far på Lille Bislett, lille julaften for snart 40 år siden.

- Det var ikke planlagt. Jeg ble bare så vanvittig sinna over å bli skuffet nok en gang. Da jeg løp hjemover, var jeg redd han skulle komme etter. Men jeg snudde meg ikke, jeg bare løp.

Faren er død for mange år siden. Bjørn vet ikke engang hvor han er begravet. Maleriet har romstert i hodet hans i mange år, og han har vært på nippet til å sette det på kjølelageret flere ganger underveis, men nå står det her. Denne julen er det Bjørn som deler ut pakkene. De blir harde i år.

- Jeg vil gi de voksne fryktelig dårlig samvittighet. Nå har vi fyrt opp ungene en hel måned, vi har pyntet og vasket, bakt og stressa, og endelig kommer gudskjelovkvelden. Da starter spetakkelet. Vi sier at julen er for ungene. Så la det for pokker være det, da!

Faren til Bjørn kom ikke på døren den julaftenen. Han brøt seg ikke inn og stjal sølvtøyet eller forsøkte å rive ned døren mens han skrek at han skulle slå dem i hjel alle sammen. Politiet kom ikke akkurat den julen med håndjern for å legge den store mannen i bakken mens moren til Bjørn satt på kjøkkenet og gråt over julematen.

- Dette høres kanskje ut som en dårlig skillingsvise, men vi ler ikke, vi som har vært med på det. En mann som så bildet mitt, fortalte om 14 julaftener alene. Ikke noe ribbe, ingen presanger. Bare han og en mor som lå døddrukken på soverommet. Det er 200 000 barn som har det sånn i Norge denne julen.

- Slutt å drikke!

Det sa Bjørn hver gang faren ringte eller hver gang han hang stupfull over gjerdet på Møllergata skole og brølte på sønnen sin eller bare grein. Det hendte at Bjørn klarte å gjemme seg på do. «Hei, nå er faren din her igjen. Faren din er alkis.»

De som ertet, fikk seg en på trynet. Bjørn ble tøff. Men den en gang så høyreiste, stilige mureren sluttet ikke å drikke. Verdens snilleste, sa moren hans, men en jævel i fylla. Bjørn kan nesten bare huske å ha sett ham edru e´n gang.

- Det var sommer, og vi ruslet oppover mot St. Hanshaugen. Han var pen i tøyet, og han gikk rett. Jeg var kjempestolt. Da vi kom til toppen, satt morgenpilsens venner allerede på uteserveringen. Jeg fikk brus og is, mens alle skrålte om hvilken kjekk gutt jeg var. Til slutt bare gikk jeg. Far var så dritings at han ikke merket det engang.

Det er ikke mange som kjenner historien hans, selv hans egne barn vet lite. Det har alltid vært et ikke-tema i familien som ingen egentlig har orket å rippe opp i. Bjørn skal feire julen med moren og søsteren, som bor i Spania. De vet ikke noe om bildet. Ennå.

- Jeg ble iskald. Jeg syntes aldri synd på ham. Det gjør jeg fortsatt ikke. Jeg synes ikke synd på noen voksne som velger bort familien og ungene sine på den måten. Noen kaller det en sykdom. Jeg kaller det en gedigen egotripp. Det er tusen ting et barn skal lære seg før det skal lære at mor eller far oppfører seg som små barn.

Bortsett fra at faren hans var alkis, blir Bjørn husket som «han som kunne tegne» blant klassekameratene. Han var følgelig en av Oslos første graffitivandaler på 70-tallet.

17 år gammel dro han til sjøs og endte til slutt opp som minedykker. Male har han bare gjort i ti år. Han tar seg gjerne en øl, eller en flaske rødvin, men ungene hans har aldri sett ham drikke. Det har vært veldig viktig å ikke bli som faren.

- Jeg er ingen fanatiker. Drikk gjerne til du stuper. Men send ungene til bestemor og bestefar først.

Med bildet håper Bjørn Algrim at han skal kunne redde julen til en liten nervebunt som går og gruer der andre gleder seg.

- Barn og alkohol passer ikke sammen. Så enkelt er det. Men det er visst et langt lerret å bleke, mye større enn mitt.