Tar «Min kamp» til scenen: Svenskehetsen var en god inngang

Karl Ove Knausgårds massive romansyklus ble to og en halv times teatersuksess i Sverige. Nå kommer stykket «hjem».

Bokfenomenet «Min kamp» ble en stor publikumssuksess da den ble satt opp på Stockholms Stadsteater i 2015. Nå tas det til Norge i et samarbeid mellom Riksteatret, Agder Teater og Oslo Nye Teater.

Husker du denne? Knausgård: Jeg likte å skrive om Hitler

Regissøren er den samme som i Sverige, Ole Andreas Tandberg. Han har i likhet med Karl Ove Knausgård bodd i Sverige i en årrekke. I «Min kamp» får svenskene gjennomgå på flere måter, både for politisk korrekthet og «indoktrinering» av barna med nøtter og bær i stedet for godteri i bursdagsselskap. Regissøren nikket anerkjennende da han leste det.

– Ja, det var en inngang for meg. Jeg har bodd i Stockholm siden 1987, det går ikke en dag jeg ikke tenker at jeg heller ville ha vært i Oslo. Norsk utenforskap i Sverige, der kjenner jeg meg godt igjen, sier regissøren.

Husker du oppstyret? Knausgård skildrer dragning mot ung elev

Med seg har han fått fire skuespillere, to kvinner og to menn: Agnes Kittelsen, Ingjerd Egeberg, Øystein Røger og Christian Rubeck. Og mann som kvinne: Alle sammen spiller Karl Ove Knausgård.

– For meg handler «Min kamp» mer om å være menneske enn å være kulturmann i 40-årene. Den er større enn som så, og dette grepet understreker det, sier Agnes Kittelsen, som i likhet med Knausgård er gift med en svenske.

Røger skyter inn:

– Han er dualistisk i romanen også, jobber både med feminine og maskuline aspekter.

– Han sliter fælt med det i hvert fall, sier Egeberg og bryter ut i latter.

– Hvorfor er det to menn og to kvinner som portretterer Knausgård. Tandberg?

– Jeg kom til at det var umulig å gjøre «vanlig» teater av det, hvor én spiller Karl Over, én spiller kona og så videre. Alle spiller Karl Ove Knausgård. Og så hopper de inn og ut av de andre rollene, de andre personene som dukker opp i boken. Det blir litt rart også, og slik er det jo: Vi er minnene våre, sier Tandberg som aldri har vekslet ett ord med forfatteren selv og som trodde det aldri skulle bli noe av.

Og for den som lurer: Teaterstykket blir definitivt ikke uten humor, selv om det ofte er svartsynet og det depressive som trekkes frem når man snakker om Knausgård og «Min kamp».

– Knausgårds humor går jo mye på «hvor galt kan det være». Det er mange tragiske situasjoner som blir komiske. Han satte ord på ting som hvis vi andre hadde tenkt det, ville vi i hvert fall ikke sagt det. Da må man flire. Derfor, når man leser det, så føler man seg ikke alene som menneske på jorden, sier Egeberg.

VG møter skuespillerne på den aller første leseprøven, men de er selvsagt klar over hva stoffet har å tilby av tidlige sædavganger og onani etter oppsetningen i Stockholm.

– Det tror jeg bare blir morsomt, sier Røger.

– Han forteller om ting alle opplever – men som man stort sett opplever alene. I hans tekst må vi fortelle det i det offentlige rom, da blir det pinlig og skaper mye god komikk.

«Min kamp» har vært forsøkt satt opp tidligere, men Harald Eias mye omtalte forsøk på Nationaltheatret måtte skrinlegges, etter først å ha blitt utsatt ett år. Regissør Tandberg innrømmer at han la fra seg romanen etter halvannet bind («Jeg irriterte meg over at en forfatter skulle legge så stor beslag på tiden min!») og at han var i ferd med å gi opp da han skulle lage teater av romansyklusen. Han måtte lese alt om igjen, og jakte onelinere, og viser VG bilder av romanene stablet oppå hverandre, stappfulle av notater.

3622 sider blir to og en halv time teater.

– Jeg fikk etter hvert en idé om hva som er smertepunktet, og det er jo forholdet til faren.

– Da vi begynte, var det 10 timer manus vi måtte lese. «Dette går aldri», tenkte vi.

Det gikk imidlertid et lys opp for Tandberg i møte med skuespillerne.

– De tente veldig på stoffet. De ba meg stryke, og ikke stryke andre deler. Da merket jeg at det er noe i stoffet som ønsket å bli spilt. Det var først i møte med skuespillerne at det ble noe av. Jeg skal ikke fraskrive meg alt ansvar, men vi oppdaget hvor jævla bra tekst han skriver for skuespillere. Det er en aktivitet i teksten som minner om Shakespeare. Tankens teater!

Min kamp skal spilles på 50 steder over hele landet. Norgespremieren er i Kristiansand 2. september.