ENERGI: Gitte Witt med pulserende energi i «Søstra mi». Foto: L P LORENTZEN
ENERGI: Gitte Witt med pulserende energi i «Søstra mi». Foto: L P LORENTZEN

Teateranmeldelse: Trassig og sterk

«Søstra mi»

RAMPELYS

Ibsens Nora slamret med døra og gikk. Ungjenta Nora i «Søstra mi» ligger med alle, blir tråkka på og trasser seg videre.

Publisert: Oppdatert: 24.01.13 15:52

RIKSTEATRET
«Søstra mi», et stykke av Hannah Helseth
Regi: Kjersti Horn
Med: Gitte Witt, Hina Zaidi, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen, Zarfasht Rad

Med en pulserende energisk Gitte Witt i rollen som ungjenta Nora, poengterer forestillingen tydelig og klart hvordan deler av den feministiske stoda er i Norge anno 2013 - 100 år etter at kvinne fikk lov til å stemme.

For Nora i dukkehjemmet dreide det seg om retten til å være menneske på lik linje med sin mann.

Den seksuelt frigjorte unge Nora i «Søstra mi», søker også aksept, men er det antall nedlagte menn som skal definere hennes status som menneske? Hennes prosess er å frigjøre seg fra et mannesyn på kvinnekroppen som ikke ble fjernet med et pennestrøk for 100 år siden.

Hannah Helseths tekst er kort og tilhugget. Den har noe uforløst ved seg, og hun er innom klisjégropen, men det forhindrer ikke at forestillingen har en sterk dynamikk, preget av røff humor og sårt alvor som berører.

Regissør Kjersti Horn har et stort talent for å gi oppsetninger liv, nerve og aktualitet. Det gjør hun også her, med glødende engasjement.

Les også: Gitte Witt om å spille på kropp.

Det handler i korthet om en ungjente som har flust av one night stands, hennes innadvendte bror, en naiv og virkelighetsblind mor, samt et søskenpar av pakistansk opprinnelse.

De to jentene har uredde og åpne samtaler om hvordan deres kulturelle bakgrunn preger deres hverdag. De menneskelige kontraster underbygger aspektet på kvinnesynet, men også på mannens rolle i dette bilde som alle er mer eller mindre ufrivillige brikker i.

Ensemblet er samspilt og godt, små detaljer berører og underholder. Men Gitte Witts nakne utleverende og totalt ujålete spill går rett i ryggmargen på deg. Det er en urkraft kombinert med sårbarhet og en røff attitude i hennes energi på scenen. Hun er en Nora som til syvende og sist ikke vil la seg knekke, og som reiser seg for å kunne reise dit hun vil. Får vi tro - og håpe.

BORGHILD MAALAND