«Enige og tro, inntil Dovre faller»

Karsten Alnæs om 1814-dramatikken

På denne dagen for akkurat 200 år siden møttes eidsvollsmennene for siste gang.

Herman Wedel og Severin Løvenskiold var ikke til stede, så bitre var de over den hån og bakvaskelse de var blitt utsatt for på grunn av sine meninger. Blant eidsvollsmennene hersket en forsonlig atmosfære den dagen.

Ved middagsbordet sang de en lovsang til «vor Moder», det vil si «Fedrelandet», som prosten Schmidt hadde skrevet for anledningen. Deretter drakk de «enighets skål» flere ganger og rakte hverandre hånden.

Etter middagen skred de inn i festsalen for å underskrive protokollen. «Denne siste dag på Eidsvoll bare vennskap og kordialitet», forteller Wergeland. Jacob Aall føler det samme: «Håndslag og vennskaps forsikringer uten tall». «Alle de tilstedeværende var beveget, og man så til og med tårer i manges øyne.»

Høydepunktet kom da kommandør Jens Schou Fabricius sa at de skulle ta hverandre i hendene og danne en broderkjede. Det gjorde de, og stemte sammen i: «Enige og tro, inntil Dovre faller».

«Dette skjedde, og der var neppe en i Forsamlingen som jo med oppriktig personlighet og beveget hjerte ikke tok del i denne avskjedsscene»" forteller Aall.

Denne forsonlige scenen forteller om samstemmighet og felles glede. Men under overflaten luet bitterheten og hånen.

Samme dag som eidsvollsmennene dannet broderkjede og knyttet evig vennskap spurte for eksempel en anonym innsender i Christiania Intelligensedler om ikke en person som alle måtte forstå var Herman Wedel Jarlsberg, var av en slik art at «ører og nesen burde avskjæres, og han føres slik til den svenske grensen, der han kan nyte belønning for sitt usle slavesinn?» Også de som ble betraktet som Wedels venner, ble utsatt for tilsvarende nedrige angrep.

Men Niels Wulfsberg, redaktøren av «Tiden», som i sak etter sak hadde støttet Christian Frederik, ytret seg nå «med mishag» om atferden til tilhengerne av selvstendighetspartiet.

Under forhandlingene i Riksforsamlingen hadde opposisjonsmennene oppført seg langt mer anstendig, skrev han. Dessuten hadde Wedels tilhengere hverken uedle hensikter eller oppført seg uverdig.

Christian Frederik skriver i dagboken sin etter den store festen som ble holdt for ham «at verken kammerherre Anker eller grev Wedel viste seg i dag; jeg tror frykten for å bli forhånt holdt dem tilbake på Bogstad. De forega sykdom.»

Gledesrusen som mange følte, hadde altså en bitter bismak.

De som samlet seg om ytringsfrihet som et etisk høyverdig gode, var raske til å fordømme dem som benyttet seg av den.
Likevel står det fast at eidsvollsmennene hadde skapt en verdig, human og demokratisk grunnlov ut fra den tiden den ble til i. Og de følte alle at de hadde handlet ifølge de rettigheter et samlet folk hadde. De så aldri på seg selv som opprørere eller revolusjonære. Det var ikke de som hadde brutt ut av den gamle orden og løst båndene til Danmark, de hadde heller ikke avsatt den tidligere kongen.

Den tidligere monarken hadde selv løst dem fra sin ed, han hadde selv klippet av forbindelsen, ifølge en allmenn lov var det da folkets soleklare rett til selv å bestemme fremtiden, og den retten hadde de benyttet seg av.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder