Teater: Nådeløs familieskildring

«Lille Eyolf» på Nationaltheatret

Det smerter å se et barn bli oversett av sine nærmeste. Ibsen
har beskrevet det mer nådeløst enn de fleste.

I «Lille Eyolf» som nå utspilles på Nationaltheatrets Amfiscene, er stemningen lummer, distansert og intens. Forestillingen har en nærhet som angår, selv om replikkene glimtvis går så kjapt at de er vanskelig å få med seg. Regissør Jupither har laget en forestilling der barnet, Eyolf, tydelig er den som trigger kreftene hos familien rundt seg.

Det er han de snakker om, men ikke på hans premisser. Enten står han i veien for lidenskapen mellom mor og far, eller så vil far skape ham til en fremragende kar, men i fars eget bilde. Aldri snakkes det om guttens egne drømmer og ønsker. Det er foreldrenes idé om det å være «gode» foreldre som er gjeldende regel.

Ekteparet Rita og Alfred Allmers er sauset inn i grenseløst selvopptatte sirkler. Overdrevet, ja kanskje. Men holdningene har urovekkende likheter med dem du ser hos travelt opptatt selvrealiserende mennesker nær deg.

Pia Tjelta og Kåre Conradi går tett på Rita og Alfred, hun savner lidenskapen hos en ektemann som har giftet seg for pengenes skyld. I tillegg er han en drømmer som plutselig finner det formålstjenlig å leve for sønnens interesser

Begge sliter med dårlig samvittighet for at sønnen falt i gulvet som baby og ble delvis lammet. Alt mens mor og far hadde en hyrdestund. Absurd nok er det mens de krangler om sønnens betydning i deres liv, at de ikke ser hans vei mot sjøen og drukningsdøden.

Reaksjonene som utløses er brutalt beskrevet fra Ibsens hånd, og fremført med nyanser av sinne, angst, skam og etter hvert en gryende selvinnsikt hos duoen Tjelta og Conradi. Tjelta balanserer mellom rastløst temperament, undertrykt lidenskap og skarpe undertoner. Conradis Alfred er langt fra noen fjott av en ektemann, men en mann som søker et fundament i livet, uten å se hvor fundamentet ligger. Dragningen mot halvsøsteren Asta, fint spilt av Engebrigtsen, er også en faktor som gjør familielivet til en noe kaotisk tilstand.

Barnet er i sentrum, også på slutten. Tjelta er sterk og sta og rått overbevisende når hennes Rita beslutter å hjelpe andre barn, som en flik av forsoning overfor sønnen hun aldri egentlig hjalp. Det er ganske enkelt hjerteskjærende.

BORGHILD MAALAND