RADARPAR: Kriminelle Raymond Reddington (James Spader) tilbyr seg å hjelpe FBI å fange farlige kriminelle, så lenge han får jobbe med Elizabeth Keen (Megan Boone). Foto: NBC/AP

TV-anmeldelse: Svarteliste-storspill fra Spader

James Spader alene gjør «The Blacklist» verd å se. Men du må svelge mye svak logikk for å smake spenningen.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

TV-PREMIERE
«The Blacklist»
Amerikanske spenningsserie i 22 deler
TV3, søndager kl. 21.20

Raymond «Red» Reddington er en tidligere yrkesmilitær som etter 20 år som kriminell bakmann nå er på FBIs liste over mest ettersøkte personer. I starten av «The Blacklist» vandrer han rett inn i FBIs hovedkvarter og melder seg frivillig.

Reddington tilbyr seg å hjelpe statspolitiet med å fange en med-ettersøkt, en antatt død superskurk med skumle planer i Washington. Eneste problem er at Red kun vil snakke med Elizabeth Keen. Keen er en ung FBI-profilerer som på sin første dag i ny jobb i Washington dermed ender opp med å kommunisere med en kriminell «mastermind» i glassbur.

Premisset er langt fra originalt. Eldre mann som læremester for talentfull, men ung og uerfaren kvinne har vi sett til gangs. Og til tross for uteblitt kannibalisme, lukter det Hannibal Lecter/Clarice Starling lang vei av Red/Keen-forholdet.

Når Red i tillegg krever at hun forteller noe om seg selv i bytte mot informasjonen han sitter på, gnir serieskaperne sammenligningen i ansiktet på oss.

James Spader er i en egen liga i «The Blacklist». Som Red høyner han seeropplevelsen med samme glimt av galskap Spader lekte lenge med i «Boston Legal», men som også krydret prestasjonene hans i filmer som «Sex, løgn og videotape», «Crash» og «Lincoln».

Han stiller også Megan Boone som Keen naturlig i skyggen. Hun fungerer som klisjeen «karrierekvinne som også ønsker stabilt familieliv», men overbeviser ikke i de tøffere scenene. På hjemmebane holder hun og mannen på å adoptere et barn, men jakten på en internasjonal terrorist gjør naturlig nok at adopsjonsmøter blir vanskeligere å rekke.

I tillegg til mentor/læregutt-forholdet mellom Red og Keen, spiller premiereepisoden også inn et saftig farskompleks i miksen. Han forlot kone og barn julaften 1990 for et liv som kriminell, og hun ble forlatt av en kriminell far som ung. Oppfordringen til å spekulere i om han er hennes far er på ingen måte diskré.

Så er heller ikke «The Blacklist» en realistisk krimserie. Henger du deg opp i svak logikk er det ikke serien for deg. Red får se alt av etterforskningsmateriale dag én, og slippes siden ut blant folk. Han viser seg også å være rene Houdini, og når en jente kidnappes fra politieskorte midt i Washington via båt, er det ingen som følger etter.

Tempoet varier fra intens psykologisk sparring til heseblesende skurkejakt. Actionscenene er hyppige og effektive. Kameraet er glidende med bevegelighet som får deg rett inn i spenningen.

Slutten åpner også for at det kan være mer ved Keen enn å bli oppskjørtet ved første prøvelse, og Red åpner for å fortsette samarbeidet for å fakke flere kriminelle superkrefter fra hans egen svarteliste.

«The Blacklist» er tidvis tullete og fornuftstridig, men har nok action og Spader-magi til å være underholdende lettvektspenning.

INGVILL DYBFEST DAHL

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder