SAMSPILL: Will og Viola er en munter og lidenskapelig match i Jan Gunnar Røise og Ine Marie Wilmanns skikkelse. Foto: Øyvind Eide

Teateranmeldelse: «Forelska i Shakespeare» – Lystig lek med Shakespeare

En frodig og lystig lek med Shakespeare er Nationaltheatrets medisin mot førjuls-mørket.

  • Borghild Maaland
VG:s terninger viser 5 prikker

NATIONALTHEATRET

«Forelska i Shakespeare»

Basert på filmmanus av Marc Norman og Tom Stoppard

Regi: Cecilie Mosli

Scenograf: Dagny Drage Kleiva

Kostymedesign: Anette Werenskiold

Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt

Med: Jan Gunnar Røise, Ine Marie Wilmann, Assad Siddiqu, Øystein Røger, Bernhard Arnø, Heidi Goldmann, Jon Emil Jørgensrud, Tone Mostraum, Per Frisch, Jan Sælid, Per Christian Ellefsen, m.fl.

Fra første anslag fanges man inn i en varmhjertet hyllest til teaterkunsten; flotte tidsriktige kostymer, musikk med elisabetansk klangbunn og et fornøyelig spill der fakta og fantasi blandes med overbevisende sjarm.

Regissør Cecilie Mosli har med muntert fele-good grep tatt ”Forelska i Shakespeare” til scenen – der strengt tatt Shakespeare hører hjemme. Det hele er basert på filmen ”Shakespeare in Love” fra 1998, en film som hentet hjem hele syv Oscar-statuetter, deriblant beste film og beste manus.

les også

Teateranmeldelse: Roald Dahls «Charlie og sjokoladefabrikken»: Herlig godtepose

Utgangspunktet er skuespiller og dramatiker William Shakespeare som ikke får fjærpennen på glid; skrivesperre er et faktum. Det betyr trøbbel, i og med at to teatersjefer henger over ham og venter på at hans skuespill skal bli ferdige. Da den teaterfrelste Viola dukker opp på audition forkledd som den unge mannen Mester Kent, oppdager vår skrivende venn Will at denne Kent er den eneste som har sjel og vidd nok til å fremføre hans poetiske tekst. I jakten på Kent treffer han virkelighetens Viola – og amors piler mellom de to er så dirrende, at det å skrive et stykke som ”Romeo og Julie” plutselig blir en enkel affære.

Dermed er en rekke intriger igangsatt.

Tiden denne historien utspilles er året 1593, teaterfolk var ansett for å være ”reisende i patos” og løsgjengere. Teaterhusene kunne slåss om et stykke, de var i konstant pengenød og skuespillerne var i stor grad amatører – og alle var menn. Kvinner fikk ikke være skuespillere, slik var loven.

Denne forestillingen bretter ut med stort overskudd og fine små og store detaljer de mange intriger som oppstår. Det er morsomt, underholdende og iblant skarpt. Manusforfatterne (Marc Norman og Tom Stoppards) tekst, som har i seg mye av det Shakespearske vidd, poengteres med all tydelighet; iblant med ironisk snert og satiriske grep, men hele tiden med den tidsmessige ekstravagansen i behold.

FARLIG JOBB: Ingen spøk å være teatersjef på Shakespears tid. Her ligger Henslow (Øystein Røger) på strekkbenken, trukket av Nils Goldberg Mulvik (t.v.) og Espen Mauno. Per Frisch overvåker det hele Foto: Øyvind Eide

Kostymene, signert Anette Werenskiold, er et kapittel for seg selv, overdådig og iøynefallende og en medskapende del av helheten. Det samme gjelder musikken, som gjennom hele forestillingen skaper fine brudd eller tilføyelser til handlingen.

I stykket sier teatersjef Henslow prosaisk: Publikum vil ha kjærlighet, og litt moro med en hund. 

Her får publikum både en vakker romanse, humor og en dose tragedie. Selv en lekebikkje får plass i en scene.

I denne gledessprederen av en oppsetning er kjønn ikke uvesentlig. Viola, stolt og godt spilt av Ine Marie Wilmann, må kle seg ut som en ung mann for å få stå på scenen. Hennes drøm er å være skuespiller. Forelskelsen i Will er hodestups, men hun må gifte seg med en nokså usympatisk herre ved navn Lord Wessex. 

les også

Teateranmeldelse: Anstrengt Alice

En håpløs tid for kvinner med ambisjoner utover å bli underlagt en mann, med unntak av dronning Elizabeth, som vet hva det vil si å være kvinne i et mannsyrke. Men før Viola må dra til Amerika med sin Wessex, så får hun, grunnet en rekke intrikate situasjoner, stått på scenen – spilt sin Julie med Will som Romeo. Hun har fått oppleve friheten på scenen, og kjærligheten til Will. Kortvarig lykke, men dog en seier.

Jan Gunnar Røise er robust og svært sjarmerende som Will, enten han sjonglerer sin brokete tilværelse i kunstens tjeneste overfor masete sjefer, eller som en dramatiker som blir lidenskapelig forelsket i kvinnen som gir han evnen til å skape den vidunderlige og udødelige poesien i ”Romeo og Julie”.

Ensemblet i sin helhet byr på fine detaljer; en munter kreativ spennvidde fra kontratenoren Daniel Sæther til Tone Mostraums myndige og barske dronning. Slik blir dette en forestilling om gleden ved å spille, kjærligheten til teatre – og en herlig hilsen til den store dramatiker som har skapt teaterhistoriens største øyeblikk.

Flere artikler

  1. Permitterte Mads Ousdal: – Trist

  2. Disse gikk bort i 2019

  3. Pluss content

    Christian Skolmen: – Har tatt familielivet for gitt

  4. Kylie Jenner får slakt av fansen etter videostunt i bil

  5. Petter Stordalen i sin nye bok: «Jeg kan aldri legge bånd på henne»

Fra andre aviser

  1. «Forelska i Shakespeare»: Overdådig festlig – med alvorlige undertoner

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder