TOR PÅ TUR: Frode Winther  som Tor, en mann som handler før han tenker. Foto: LESLEY LESLIE-SPINKS
TOR PÅ TUR: Frode Winther som Tor, en mann som handler før han tenker. Foto: LESLEY LESLIE-SPINKS

Teateranmeldelse: «Edda»

Rocka ferd mot Ragnarok

RAMPELYS

Møtet med de norrøne guder er en happening av lyd, lys, farger og forvirring.

Publisert: Oppdatert: 05.03.17 18:07

«Kjendisene» fra vår norrøne mytologi, Odin, Tor, Loke, Frigg, Frøya, Heimdal - med flere - boltrer seg på scenen med en attitude som erfarne glamrockere eller sirkusartister. Enkeltscener er morsomme, men skaper likevel sprik i sammenhengen.

Referansene til ymse tiders populærkultur er synlig, i blant befinner vi oss i western-land, i blant i stumfilmens verden, og andre ganger i svært karikerte tegneserie-land, før vi ender i en symboltung, men samlet og vakker slutt.

Regissøren selv, Robert Wilson har selv ikonisk status , med sine monumentale oppsetninger. Han har i årevis vært rangert i verdenstoppen med sitt avantgardistiske teater- og opera-syn. I 2005 skapte han en Peer Gynt forestilling på Det Norske Teatret som det fremdeles går gjetord om.

Wilson bruker teksten som verktøy til å skape et kreativt alternativ med tablåer av skulpturell og nøye koreografert karakter, der bruken av lys, masker og musikk er ment for tilskuernes sanser.

I hans tolkning av Jon Fosses sceniske versjon av «Edda», er teksten svært nedstrippa. Han har tatt gudene ned fra en alvorstynget pidestall og flyttet dem inn i en rocka verden der deres hor, svik, krangling og macho-attitude passer godt inn.

For å poengtere dette bruker han flittig musikken til CocoRosie, som spenner mellom rock, pop, ballader og hip hop. Fremførelsen foregår på engelsk, bruddet med «rollen» er åpenbar, men fungerer i blant som et påtatt tilskudd.

På en frodig og frekk måte spilles det på maskuline og feminine sider hos de ulike guder. Det er ganske artig å se barske Tor (Frode Winther)med hammeren briske seg rundt med kvinnestemme.

Søsknene Frøy og Frøya (Ola G. Furuseth og Renate Reinsve) har en fascinerende eleganse med David Bowies androgyne tilsnitt. Og duoen Tiril Heide-Steen og Jon Bleiklie Devik er riktig rampete som jotnene Gygra og Hyme.

Wilson leker seg friskt med mytene og har fokusert på enkelte sentrale hendelser fra Edda. En av dem er brodermordet, det som skaper uro og turbulens mellom jotner og guder; mordet på Balder - planlagt av den slu Loke. Fortellingen er gjenskapt i et visuelt og koregrafisk tablå med kraft.

Tors triks for å få tilbake hammeren Mjølner gjøres til en Country & Western affære som all sin munterhet til tross grenser til det fjollete.

Robert Wilsons teatrale verden er unektelig fascinerende, en visuell fantasi. Men møtet med guder, jotner, Midgarsormen og Fenrisulven bærer en god stund preg av lett underholdning fremfor en fortelling som biter.

Først i sluttfasen får forestillingen kraft og makt som viser den dramatiske ferden mot ragnarok, og en stille, vakker slutt med spådom om en ny verden som skal gjenoppstå. Slik den norrøne myologien hevder.

Borghild Maaland

Her kan du lese mer om