PREMIERE I KVELD:  Antigone (Sara Khorami) forteller Kreon at det er hun som har jordfesta liket til broren hennes.
PREMIERE I KVELD: Antigone (Sara Khorami) forteller Kreon at det er hun som har jordfesta liket til broren hennes. Foto: Erika Hebbert / Det Norske Teatret

Teateranmeldelse «Antigone»: Kongens fall

RAMPELYS

Det Norske Teatret prøver bokstavelig talt å dunke nytt liv inn i Sofokles
tragedie. Men rytmen setter seg aldri hundre prosent i denne oppsetningen.

Publisert:

«Antigone». Det norske teatret.
Av Sofokles. Oversatt av Halldis Moren Vesaas
Regi: Johannes Holmen Dahl
Med: Sara Khorami, Jon Bleiklie Devik, Renate Reinsve, Kyrre Hellum, Nina
Woxholtt, Gjertrud Jynge og Christian Ruud Kallum.

Det starter ellers lovende nok. Teatrets hovedscene er ribbet for så å si all
staffasje, mørke og tåke preger åpningen der Gertrud Jynge som et enkvinnes

gresk kor tilfører den skjebnetunge prologen dramatisk kraft. Regissør Johannes
Holmen Dahl har valgt å la Elisabeth Nessets trommebatteri ha en permanent og
lydlig dominerende plass i bakgrunnen. Slik er det en annen takt enn det
opprinnelige versemålet som driver forestillingen fremover, noe som kler
Halldis Moren Vesaas’ prosaorienterte gjendiktning godt.

Men vellykkede regigrep kan ikke alene tilføre en 2500 år gammel tekst,
blytung av eksistensielt idéinnhold, nåtidig relevans. Vi er avhengig av å tro på
dynamikken som utfoldes på scenen. Grunnmotivet er om menneskets lov står
over gudenes, om Antigones valg om å begrave sin fordømte bror Polyneikes –
til tross for kong Kreons forbud – er det moralsk riktige. Selv om det koster
henne selv livet. Dessuten skal vi tro på kongens anger og fall, når han erkjenner
sin egen hybris overfor gudenes lov.

Men forestillingens svake punkt er nettopp kongen, spilt av Jon Bleiklie Devik.
Han fremstår mer som en frustrert ungdomsskolelærer enn som en
fryktinngydende regent når han skal hevde sin egen autoritet. Han har sikkert
fått beskjed om å dempe uttrykket sitt, men en kong Kreon skal ikke mumle –
han skal snakke med fynd og klem slik at vi tror på ham. På samme måte som vi
skal tro på konfrontasjonen mellom ham og Antigone, to selvrettferdige
prinsippryttere som kolliderer foran mennesker og guder. Dem smellen hører vi
aldri, trommesoloer til tross.

Men det er fine øyeblikk, som i oppgjøret mellom kong Kreon og hans stesønn
Haimon, spilt av Christian Ruud Kallum, som også er Antigones forlovede. Sara
Khorami bærer tittelrollen med en nervøs tilstedeværelse som man husker, og
Nina Woxholtt gjør med tilbakeholden intensitet maksimalt ut av sin lille rolle
som Eurydike. Men denne oppsetningens største beholdning er likevel Gjertrud
Jynge. I dobbeltrollen som koret og som spåmannen Teiresias er hun den som
best når det nivået vi må kunne forvente fra Det Norske Teatrets hovedscene.

Her kan du lese mer om