Teateranmeldelse: Slåttekar i himmelen: Slåttekar med godt slag

Edvard Hoems medrivende og menneskelige fortelling om menneskers slit, strev og drømmer har funnet en verdig vei til scenen.

DET NORSKE TEATRET

Av Edvard Hoem

Regi: Bentein Baardson

Dramatisering: Kristian Lykkeslet Strømskag

Scenografi: Arne Nøst

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Videodesign: Reidar Andreas Richardsen

Lyddesign: Nils Wingerei

Med: Jon Bleiklie Devik, Heidi Gjermundsen Broch, Sara Fellman, Bjørnar Lisether Teigen, Julie Støp Husby, Anders Koschinski Kvisgaard, Svein Roger Karlsen, Unn Vibeke Hoel.

«Slåttekar i himmelen» er en bit av norsk historie. Det handler om de som valgte å bli, og de som dro. Reiste du til Amerika, var sjansen for at du aldri så familien igjen stor.

Hoems fortelling, med utgangspunkt i oldefar Nesjes strev som husmann og slåttekar mot slutten av 1800-tallet, og den reelle drømmen om det forjettede land Amerika, er noe de fleste nordmenn kan forholde seg til flere generasjoner senere. Mange av oss har slektsledd tilbake bestående av fiskere eller bønder som har opplevd trange kår.

Men det som gjør at denne historien angår også i dag – og som forestillingen vektlegger så tydelig, vakkert og poetisk mot slutten - er at dersom verden skal gå fremover, må man som foreldre tåle at barn foretar sine egne valg, om det så er å forsake foreldrenes jord, visjoner og fedreland.

Strømskag har i sin dramatisering strammet inn persongalleriet og konsentrert seg om det sta, stolte og fåmælte ekteparet Nesje og Serianna, og Seriannas driftige søster Gjertine. Dramatiseringen er gjort med omhu og respekt. Det samme kan sies om Baardsons regi, selv om respekten er litt for stor i deler av første akten som blir noe repeterende.

Men Baardson henter ut både det som finnes av barsk humor og sanselighet i Hoems tekst. Scenografi,  videodesign og musikk tilfører forestillingen et spenstig, vakkert og variert visuelt løft som i blant understreker og i blant står i kontrast til teksten. Skuespillerne «spiller» sine roller – og er i blant fortellere. Også det er et grep som passer godt inn i helheten.

Hoems rolige tempo, det poetiske språket, de varsomme blikk og de skarpe replikker er godt ivaretatt av skuespillerne.

Det gjelder i særlig grad de tre som er hovedkarakterene i teaterversjonen.

Slåttekar Nesje er både sta og stolt, han vet han er dyktig i sitt fag, men er underdanig i forhold til en sjef.  Han har poetisk vidd, en litt usikker i tro på Gud og ønsker at barna skal arve den jorda han en gang skal kjøpe. Det siste skjer ikke, barna forsvinner.

I Jon Bleiklie Devik har Nesje en verdig og intens forsvarer. Devik er varsom i uttrykket; han veksler mellom stillferdighet og en indre uro. Dette er en mann som ofrer det meste for å stå som en påle i hverdagslivets slit; en kar som i ørsmå detaljer viser kontrasten mellom oppturer og nedturer.

Kvinnene rundt ham slites og drives mellom å holde stand i heimen – enten det gjelder i en fattigslig gård i Molde eller ute på prærien i Dakota.

Heidi Gjermundsen Broch er Nesjes fåmælte, men nokså barske kone Serianna. Broch viser smertefullt hvordan hun slites mellom ønsker og plikter, og hvordan man kuer seg selv når man må ta fryktelige valg – som å sende bort en sju år gammel sønn.

Sara Fellman er Gjertine, Seriannas yngre søster som er geskjeftig, oppesen og fremtidsrettet; hun som drar til Amerika med mannen Ole. Fellman er med sin frodige energi en ypperlig representant for en type kvinnfolk som antageligvis ville overleve et angrep av bisonokser på prærien, men som også overbeviser med den nådeløse nedtur det kan være når prærielivet ikke innfrir.

Mange har lest Hoems romaner om egen familiebakgrunn. Mange kjenner igjen egne familiehistorier. Denne forestillingen bringer kanskje ikke noe nytt, men den levendegjør historien, og den er en påminnelse om at fedre og mødre ikke alltid vet best. Barna må ut – og vise at verden kan bli bedre.

Borghild Maaland