Svein Tindberg og Paul-Ottar Haga i «Andre verdskrigen - Natt i verda» på Det norske teatret.
Svein Tindberg og Paul-Ottar Haga i «Andre verdskrigen - Natt i verda» på Det norske teatret. Foto: L-P LORENTZ Det Norske Teater

Teateranmeldelse: «Andre verdskrigen - Natt i verda»

Nattsvart om krig

RAMPELYS

Det norske teaterets forsøk på å dykke til bunns i krigens djevelske vesen, er dømt til å mislykkes. Men en stor sorg over krigen og volden, er man tett på å gripe.

Publisert:

Og da er man faktisk så nær målet det er mulig å komme.

«Andre verdenskrigen – natt i verden» er et vanvittig stykke totalteater. Fire forfattere har levert tekster til en nær åtte timer lang forestilling, premieren var midnatt, natt til søndag.

Utgangspunktet er at ufattelig mange mennesker, verden over, fortsatt har sine egne historier om krigen – etter hvert nedarvet gjennom generasjoner. Dette er historier som stadig fortelles, noen få bringes frem på scenen denne natten.

Det er ille nok, fortvilende, grusomt, når vi snakker om mengder av sorg og lidelse en hel verdenskrig kan frembringe.

Uten spor

Likevel: Dette er faktisk historier. Og de blir fortalt. Det virkelig bunnløst og helt uutgrunnelig ubegripelige, er de millioner av mennesker som bare forsvant – helt uten engang å etterlate seg spor eller ord.

Omfanget av noe slikt er jo nettopp det som er helt umulig å forsøke seg på. Det må bare bli riss, streif, påminnelser. Og det skjer i en mosaikk av teater-virkemidler, ulike historier vevd inn i hverandre, noen figurer som går igjen i ulike roller og litt ulike sammenhenger. Og helt åpenbart rett inn i en samtid der vold, krig og konfrontasjoner igjen blir mer og mer vanlig.

Debatt

Aktualitet blir ytterligere understreket av en debattsekvens midt i stykket med ulike aktører. På premieren var det professor Tore Bjørgo og den unge ekstremisme-bekjemperen Faten Mahdi Al-Hussaini som snakket om den blinde radikalisering på ulike ytterkanter i samfunnet. Det fungerte godt, men vil selvfølgelig bli helt annerledes med andre aktører.

Når «Natt i verden» er på sitt aller mest gripende, er det i noen dypt bevegende dramatiske eksplosjoner, som når Auschwitz-legen Josef Mengeles vitenskapelige ambisjoner dyrkes frem; når det spilles utdrag av Joseph Goebbels teaterstykke «Vandringsmannen» fra 1923/27; eller når Svein Tindberg gestalter det dyktige ovnsbyggeren.

Arrogant

Det er selvfølgelig meget arrogant av et teater å insistere på nattvisning av et slikt materiale. Et normalt menneske blir mer ubeskyttet mot inntrykk i løpet av en slik spilletid; en effekt hvis berettigelse er mer enn diskutabel. (Nattvisningene er for øvrig færre enn de planlagte på dagtid, mellom 14.00 og 22.00).

På den annen side er nattvisningen er åpenbar kvalitetserfaring i seg selv, en happening som bare forestillingen selv eventuelt kan forsvare. Og det gjør den.

Selv om det nok også må anføres at det finnes tekstinnslag som ikke i tilstrekkelig grad samler stoffet, et par virkelige digresjoner når heller ikke frem. Den enorme lengden på hele prosjektet viser en teatral påståelighet, som man virkelig kan tvile på – inntil en siste, utrolige lang og enormt repeterende sekvens faktisk illustrerer glassklart hva hele stykket faktisk går ut på.

Mat

Staben jobber imponerende intenst og konsentrert, både på scenen og i det omfattende tekniske apparatet – inkludert nødvendig forsyning av mat og drikke underveis.

Ser man strengt teaterformalt på det, er det ingen tvil om at «Natt i verden» under de aller fleste normale omstendigheter kunne hatt godt av en grundig manusvask, avkorting og konsentrasjon.

Men ingenting er egentlig normalt med stykket; det er en teaterbegivenhet i særklasse som man er meget, meget takknemlig for å ha opplevd.

Mot slutten ser ærlig talt publikumsplassene, med trøtte, sovende, halvvåkne og konsentrerte mennesker ut som et improvisert asylmottak. Knapt nok hensiktsløst.

Her kan du lese mer om