AGGRESJONER: Emil Johnsen og Kåre Conradi i høylytt utagering i «Richard III» på Nationaltheatret. Foto: ØYVIND EIDE
AGGRESJONER: Emil Johnsen og Kåre Conradi i høylytt utagering i «Richard III» på Nationaltheatret. Foto: ØYVIND EIDE Foto: ,

Teateranmeldelse: «Richard III»

Skrik og skrål i blodig drama

RAMPELYS

Maling, såpebobler, sterke emosjoner og rasende kongelig
klientell skaper mye liv og høylytt røre i en forestilling med store sprik.

  • Borghild Maaland
Publisert:

På sitt beste treffer den en nerve av hvordan den farlige kombinasjon av smiger, sluhet og ondskap fungerer. På sitt verste er skuespillerne på et skrik-og-skrål nivå, og da kommer den innfløkte, men likevel groteske og blodige fortellingen i bakgrunnen.

Shakespeares drama om outsideren, den forsømte, sjalu og åleglatte drapsmann kong Richard III er hans blodigste. Enhver som kan stå i veien for Richard blir myrdet. I kjølvannet av det, bølger raseriet til de etterlatte fram.

Men utagerende sinne på en scene byr på problemer. I det øyeblikk den intense fortvilelsen oppleves som skriking, så forsvinner effekten av medfølelse.

Spillet foregår på en massiv trapp som dekker hele scenerommet, og gjør det mindre. Dermed smeller også lyden annerledes ut til publikum.

Så er det scener og situasjoner som fungerer alldeles utmerket. Helt fra første ansats er det en dekadent og urolig tone som fascinerer. Nils Bech har laget det meste av musikken, og synger låtene med en ro som gir en klar kontrast til handlingen. Den samme ro og klarhet forvaltes med pondus av Erik Hijvu i hans roller.

Det å bruke barn i et par små, men sentrale roller, skaper en sårt tiltrengt hjertevarme og humoristisk og symbolsk kontrast. Som i alle store drama der død og fordervelser herjer, er det renheten i det barnlige som gir en strime av fremtidshåp.

I dette sprikende bilde av mennesker som klatrer opp og ned trapper, er Kåre Conradi en Richard III som til en stor grad overbeviser som en mann med sjalusi, misunnelse og smiger som egenskaper.

Kombinasjonen av dette gjør at ondskapen får fritt spillerom. I samspill med Emil Johnsen, som både Lady Anne og Lord Buckingham formidles verbale dueller som i blant svinger fra lavmælt intensitet til brølende hooligan-nivå.

I det store trappe-systemet klatres det, og malingen flyter fritt over skuespillerne. Det er med på å understreke den svarte humoren i dette fysisk aktive scenebildet. Såpeskummet på slutten er visuelt vakkert, selv om også det bikker mot teatrale effekter.

Referanser til vår tids ledelse og systemer er det vel nok å assosiere med, men selve historien trenger ikke godt nok gjennom. Da blir et blodig drama mer teatralsk enn et drama som angår.

BORGHILD MAALAND

Her kan du lese mer om