SAMSPILTE SØSTRE: Sterke søstre på Nordland Teater, f.v Nina Ellen Ødegård, Liv Bernhoft Osa og Ellen Birgitte Winther
SAMSPILTE SØSTRE: Sterke søstre på Nordland Teater, f.v Nina Ellen Ødegård, Liv Bernhoft Osa og Ellen Birgitte Winther Foto: DAG JENSSEN

Teateranmeldelse Nordland teater: «Tre søstre»

Søsterskap med styrke

RAMPELYS

Søstre på randen av sammenbrudd viser styrke i Nordland Teaters oppsetning av Tsjekhovs klassiker.

Publisert: Oppdatert: 08.10.17 12:27

Av: Anton Tsjekhov.

Bearbeidelse og regi: Morten Borgersen

Scenografi: Milja Salovaara

Lysdesign: Martin Myrvold

Med: Liv Bernhoft Osa , Ellen Birgitte Winther, Nina Ellen Ødegård, Rune Storsæther Løding, Lena Jacobsen Kvitvik, Even Rasmussen, Duc Mai The, Endre Hellestveit, Anders Dale og Andreas Kolstad

De tre søstrene formidler sine ulike sider og felles drømmer med samstemt musikalitet hvor skjørt og sårbart livet er. Forestillingen har lag av dempede undertoner, men fremstår i blant som litt ujevn og gjentagende.

«Tre søstre» er et ordrikt stykke som hele tiden balanserer mellom sarkasmer, drømmerier, humor, sorg, filosofi og poesi. I stor grad har regissør Morten Borgersen posisjonert dosene med stø hånd, selv om flyten i enkelte scener får seg en bråstopp i blant.

Tydelig er i alle fall søstrenes desperate – og etterhvert desillusjonerte – lengting tilbake til Moskva. Dette symboliserer den lett gjenkjennelige idéen om at gresset er grønnere på den andre siden.

Kort fortalt handler det om tre søstre og en bror, barn av en general, som etter 11 års opphold et godt stykke utenfor sin hjemby Moskva kjenner seg kvalmende innestengt. De har drømmer om større utfordringer. Det samme gjelder de militære i stedets garnison som stadig oppsøker familien.

Som i Tsjekhovs ”Kirsebærhagen” tilhører karakterene i vesentlig grad de høyere samfunnslag; mennesker som ikke vet hvordan de skal mestre nye tider – og nye sider av livet. Istedenfor å ta affære, tilpasse seg, bryte med sedvaner, virrer de handlingslammede rundt seg selv og hverandre. Typisk nok, er det den geskjeftige og pratsomme oppkomlingen Natasja (som gifter seg med søstrenes bror) som gradvis tar kommandoen over generalens døtre og sønn.

Gjennom nyansert spill tar trioen Osa, Winther og Ødegård oss gjennom søstrenes varierte følelsesregister. Osa har fine nyanser av komikk og tragedie i beskrivelsen av storesøster Olgas slit og strevsomhet. Winther er glødende, temperamentsfull og sarkastisk som den ulykkelige gifte mellomsøster Masja, mens Ødegård varierer mellom ungdommelig leken optimisme og etterhvert en stillferdig vemodig selvinnsikt som den yngste søster Irina.

Stykkets mannlige karakterer har i denne oppsetningen ikke samme overbevisende tyngde som damene. De er i større grad representanter for holdninger enn personer; det er idealisme og fremtidshåp satt opp mot nøktern glede over det man faktisk har.

Scenografien er enkel og stilisert. Vedkubber av furu utgjør i stor grad kulissene, med det forlokkende ordet ”Moskva” som bakteppe. Lyset er dempet – i blant er det svært virkningsfullt, men i lengden noe ensformig.

”Livet er et bedrag” sies det i forestillingen. Lykke er noe som sporadisk snubler inn i livet. Slutten løfter likevel en strime av håp i en forestilling med mye fint tankegods.

Borghild Maaland

Her kan du lese mer om