ROLLER: Marie Blokhus og Mads Ousdal skaper fine kontraster i «Hamlet». Foto: DAG JENSSEN
ROLLER: Marie Blokhus og Mads Ousdal skaper fine kontraster i «Hamlet». Foto: DAG JENSSEN Foto: ,

Teateranmeldelse: Rastløs og hudløs Hamlet

RAMPELYS

Med rastløs energi og sårbar fortvilelse gir Marie Blokhus liv
til rollen som Hamlet.

Publisert: Oppdatert: 12.10.14 17:21

Og det er viktig å understreke at det er rollen, fordi denne intense, men delvis sprikende forestillingen handler om hvilke roller vi ikler oss, hvordan vi og andre tolker dem, og hvilke konsekvenser våre «rollespill» kan få.

«Hamlet» er blant de største klassikerne. Moral, kjærlighet, maktkamp, brodermord, svik, hevn, råtne triks i fleng - alt finner du her i fortellingen om prins Hamlet som finner ut at farens død skyldes drap.

Drapsmannen er farens bror, som gifter seg med Hamlets mor. Det ulmer av dulgte hemmeligheter og det som sies og gjøres har ofte en helt annen betydning enn hva det gir seg ut for.

Derfor har regissør Øian valgt å fokusere på den skjøre balansen mellom hva som er ekte, og hva som er spill. At Hamlet spilles av en kvinne, blir i denne sammenheng hverken påtatt eller unaturlig. Marie Blokhus har en kjønnsnøytral tilnærming til en Hamlet der tankene, uroen, sinnet, og fortvilelsen spilles ut med klarhet og nærmest hudløs substans.

Handlingen foregår i et åpent scenerom, i nåtid. Uttrykkene veksler mellom intim nærhet, showhumor (Vidar Magnussen i rollen som en alltid morsom Magnussen), og scener med mer ekspressiv kraft. Det er tempo og rytme i forestillingen. Men i blant får det hele et fragmentarisk preg; noe som farer forbi uten at det berører hverken emosjonelt eller intellektuelt.

Men når Blokhus fremfører sine monologer med en inderlig overbevisning er det rått. Ousdal i rollen som Hamlets morderiske onkel tilfører rollen en neddempet pondus, der hans farlige motiver blander seg med tvil over egen handling- og rolle.

Kjosås har dobbeltrollen som Hamlets kjærlighet Ophelia og Hamlets venn Horatio. Som Ophelia har han lite å spille på, og scenen der han/hun blir gal virker malplassert.

Men som Horatio opptrer han som Hamlets mildere skygge. I tillegg viser Kjosås sitt dynamiske musikalske talent gjennom bruk av stemmen i ulike sammenhenger - blant annet som lyden av våpen i en effektiv og stilisert sluttscene.

Et fint og tankevekkende innspill i stykket, er når duoen Blokhus og Kjosås i en filmsekvens sitter på bar Ophelia Bar & Club i Oslo og prater med den entusiastiske astronom Knut Jørgen Røed Ødegaard om The Big Bang og om vår plass som stjernestøv og brikker i det gedigne universet. Det er noe Shakespearsk over det; ved mer enn en anledning skrev han om verden som en scene der hver og en må spille sin rolle.

Det blir man minnet om i denne forestillingen som gir tankegods i etterkant, og der Edvard Hoems poetisk kraftfulle oversettelse kommer til sin rett.

BORGHILD MAALAND

Her kan du lese mer om