HOVEDROLLE: Preben Hodneland i Sult på Riksteatret Foto: Øyvind Eide

Teateranmeldelse: «Sult» som ikke gnager

Norgeshistoriens viktigste roman er blitt en bare middels interessant teateroppsetning.

VG:s terninger viser 4 prikker

RIKSTEATRET: «Sult»

Av Knut Hamsun

Regi og dramaturgi: Anders T. Andersen

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Kostymedesigner: Mette Welle Jacobsen

Videodesigner: Kenneth Karlstad

Lysdesigner: Øystein Heitmann

Lyddesigner: Erik Hedin

Produsent: Emnet Kebreab

Med: Preben Hodneland, Julia Bache-Wiig, Sverre Bentzen, Jørgen Wiig Salvesen og Tuva Syvertsen

Det er ikke vanskelig å forstå at det er fristende for en ambisiøs teaterregissør og dramaturg som Anders T. Andersen å gå løs på selve juvelen i den norske litterære kronen. «Sult» er uten sammenligning den mest innflytelsesrike romanen skrevet av en norsk forfatter, og utgivelsen i 1890 representerer ganske enkelt et tidsskille i litteraturhistorien. At den har fristet andre kunstnere vet vi også: Fra Henning Carlsens filmatisering i 1966 med Per Oscarsson i hovedrollen, til Martin Ernstsens Brageprisvinnende tegneserieversjon fra i fjor.

Bokens enestående posisjon kan kanskje være en motivasjon i seg selv for en teatermann som Andersen. Men jeg savner en ytterligere, rent kunstnerisk begrunnelse for denne oppsetningen. Regissørens tanker om å «orkestrere tekst» er plausible nok. Men allerede ved å gå vekk fra den rent subjektive jeg-formen i romanen til en mer dialogbasert struktur på scenen, fjerner man seg fra originaltekstens rå, ekspressive psykologisering.

les også

TV-serieanmeldelse «Heksejakt»: Råttent på toppen

Jeg-personen i «Sult» er en mann martret av feberhete hungerfantasier, han slites mellom selvforakt og stormannsgalskap og forbanner Gud, seg selv og skjebnen i en og samme pust. Han knuses mellom sin egen fornedrelse og andres smålighet, og tar nærmest konsekvent valg som er gale og irrasjonelle.

Preben Hodneland i hovedrollen mestrer langt på vei å gi denne personen en troverdig fremstilling. Det stive kroppsspråket og de stadige følelsesskiftene sitter bra. Men av og til er det som om han sliter med tempereringen av rollen sin. Fortvilelsen kan bli overtydelig, på grensen til overspilt. Det kan nok ha mest med instruksjonen å gjøre.

Knut Hamsun var kjent for å forakte skuespillerstanden dypt og inderlig. Men selv han måtte nok ha gitt Hodneland et vennlig nikk for innsatsen.

Sverre Bentzen og Jørgen Wiig trer inn og ut av de viktige bikarakterene: Som avisredaktør (visstnok modellert etter Verdens Gangs legendariske redaktør Ola Thommessen), kjøpmann, politikonstabel, husvert og så videre. Det fungerer helt fint, men mer som en slags dramaturgisk nødvendighet enn som et spennende kunstnerisk grep. Det samme må sies om Julia Bache-Wiig som Ylajali. Hun er nok den som sliter mest under det tablåaktige preget som denne dramatiseringen har fått.

les også

«Heksejakt»-aktuelle Ingrid Bolsø Berdal: – Viktig å formidle fortvilelsen

Det er et spennende valg å la Tuva Syvertsen, kjent fra blant annet Valkyrien Allstars og Stjernekamp, legge instrumenter og stemme på forestillingen. Særlig kommer dette til nytte under de tydeligste dramatiske bruddene, som tilfører oppsetningen dynamikk og som jeg gjerne skulle sett flere av. Først ved disse anledningene synes jeg «Sult» fungerer som ordentlig teater.

I det hele tatt er det mye som er riktig tenkt av de ytre tingene ved denne dramatiseringen. Den enkle scenografien med møbler og høstløv i ett og samme rom, effektive kulisser og i bakgrunnen projiseringen av bilder som skal speile hovedpersonens eget blikk.

Men mange riktige valg og en gjennomført god rollebesetning til tross: Jeg sitter igjen med en følelse av at noen har prøvd litt for hardt på å lage teater av en bok. Uten at jeg helt skjønner hvorfor «Sult» skal ses og ikke leses. Denne versjonen av «Sult» gnager aldri skikkelig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder