Her er de beste utgivelsene

DUO MED RUTINE: Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (t.v.) og Chirag Rashmikant Patel har spilt sammen i 13 år. De bedyrer at de fortsatt ikke er lei av hverandre. FOTO: Trond Solberg

Karpe Diem med «årets beste norske album»

I løpet av 2012 er de blitt kalt ekstremister, sammenlignet med Krekar og beskyldt for å oppfordre til drap. Men Karpe Diem kan trøste seg med at de har laget årets beste norske album.

  • Håvard Kristoffersen Hansen

Artikkelen er over syv år gammel

Rapduoens skive «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden» går helt til topps i VG-anmeldernes kåring av årets beste norske utgivelser.

Les også: Her er årets beste norske låter

- Vi er veldig stolte over albumet vårt og det er utrolig deilig å få anerkjennelse for noe du har lagt nesten hele livet ditt i, sier Magdi til VG.

- Hvordan har året vært for dere?

Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (28) og Chirag Rashmikant Patel (28) sitter på hver sin stol på kafeen Tekehtopa på St. Olavs plass. De blir stille, ser på hverandre og smiler, før Magdi utbryter:

-Vi har aldri hatt det så kult som vi har nå. Vi sa at toppen for Karpe Diem var i 2010, men 2012 har vært helt rått for oss. Samtidig så har det vært veldig turbulent!

SE LISTEN OVER ÅRETS BESTE NORSKE ALBUM NEDERST I ARTIKKELEN.

Enig eller uenig i listen? Hva mener du er årets norske album? Diskutér i kommentarfeltet under.

Han sikter til i sommer da sentrale Frp og Fpu-politikere gikk ut og mente rapperne oppfordrer til vold med musikken sin, og oppfordret til boikott, deriblant av en Øyafestivalen og en konsert i Stavanger.

SPEKTAKULÆR: Samme uke de ble omtalt som «venstreradikale voldsromantikere» høstet de mange superlativer etter deres konsert på Øyafestivalen. VGs Stein Østbø omtalte konserten som den trolig beste norskspråklige hiphop-konserten gjennom tidende. Foto: TOR ORSET


- Oppriktig triste

I et avisinnlegg ble de også sammenlignet med mulla Krekar, kalt for ekstremister og beskyldt for å ha oppfordret til drap og tortur i låtenes budskap.

- Vi klarte ikke helt å tro på det. Samtidig ville vi ikke være så arrogante at vi ikke tok det seriøst. Men hvis dette var reelt, så hadde Frp levert en anmeldelse - ikke et debattinnlegg, sier Chirag.

Duoen mottok dessuten kritikk for kvinnesynet deres etter at de i låten «Toyota'n til Magdi» rappet om oralsex med Frps stortingsrepresentant Mette Hanekamhaug.

- Vi blir oppriktig triste når vi leser at noen ikke forstår de språklige virkemidlene vi bruker i tekstene våre, sier Magdi.

Men 2012 har også vært fylt med oppturer.

Allerede har de nærmest solgt ut konserten deres i Oslo Spektrum i mars. Aldri før har det vært så mange på konsertene deres. Opptredenen deres på Øyafestivalen høstet terningkast seks av VG, Dagbladet og Lydverket. De leverte også en gripende opptreden under 22. juli-minnemarkeringen i sommer. I september ga duoen ut «Kors På Halsen, Ti Kniver I Hjertet, Mor Og Far I Døden».

Underskudd

Magdi skrev mye av teksten til platen i fjor vår mens han så livebildene av krigen i sin fars hjemland Egypt og samtidig planla sitt eget bryllup.

- Tematikken på platen spenner fra de vondeste dagene vi har hatt i livene våre til de råeste. Vi legger alle følelsene på bordet og lar oss ikke begrense av hemninger, forteller han.

Neste år er det hele 13 år siden duoen scenedebuterte med Karpe Diem.

- Dagene kan både være glamorøse og superkjedelige. Vi har dager hvor vi spiller foran 50000 og har et ellevilt afterparty, til dager hvor jeg må kjede meg med å sparkle i leiligheten min, sier Magdi og ler.

Selv om de er fast bestemt på å holde på de norske tekstene, innrømmer Chirag at han til tider gjerne skulle rappet på engelsk for å kunne nå et større publikum.

- Vi kommer alltid til å rappe på norsk, men jeg må innrømme at jeg blir misunnelig når jeg snakker med Yosef fra Madcon som med sine engelspråklige tekster kommer seg utenlands. Da forteller han gjerne om da han var i St. Tropez hvor folk hang ned fra taket og det var modeller overalt, mens jeg skal til Førde. Det stikker litt, sier han.

Siden de møttes på 90-tallet har de i lange perioder tilbrakt opptil 24 timer døgnet sammen.

GUTTA PÅ TUR: Magdi og Chirag forteller at de lever guttedrømmen når de får reise landet rundt på turné. Her foran deres elskede buss «Black Mamba». Foto: MICHAEL RAY VERA CRUZ ANGELES


- Blir dere ikke lei av hverandre?

- Så lenge vi har samme målet, så går vi godt overens, sier Magdi med et smil.

Gutta kan også tilbringe opptil flere hundre dager i året på veien. Magdi innrømmer at det kan være tungt å være så mye borte fra kona Oda Felicia Sigstad, og takker henne for at han får holde på slik han gjør.

- Vi har et forhold med ekstremt lite rutiner, men hun takler det veldig fint.

Chirag på sin side nyter singeltilværelsen, i motsetning til samtlige av de 13 andre personene i bandbussen til gutta som har kjæreste.

- Det blir ikke ensomt, nei. Det går helt fint, men skjer det, så skjer det, sier han.

HER ER ÅRETS BESTE NORSKE ALBUM:

1. Karpe Diem

«Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden».

Les VGs anmeldelse av albumet her.

Det skal godt gjøres å overgå suksessen Karpe Diem hadde etter «Aldri solgt en løgn» i 2010 - en suksess som ble toppet med historisk hiphop-førsteplass på VG-lista og en fortjent tildeling av Årets Spellemann. Og på den mørkere siden; som nasjonale sjelesørgere for sin egen generasjon etter 22. juli-massakren i fjor med «Tusen tegninger», låten som muslimen Magdi skrev som en reaksjon på det anti-islamske grumset i kommentarfeltene på sosiale medier og som han fulgte opp med på «Påfugl» fra årets plate.
Her tar Magdi og Chirag suksessen enda et imponerende steg videre med en plate som er en triumf av sosialt bevisst hiphop og pop, den perfekte blandingen av mettede meningsytringer og umiddelbare melodier. «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden» fikk sin generalprøve under sommerens Øyafestival.
Snart står de på Nobelkonsertens scene, neste år fyller de Oslo Spektrum. Karpe Diem for fremtiden!

2. Impossible

«Close Relations».

Les VGs anmeldelse av albumet her.

Glem at vokalist Joseph Lillo-Stenberg har en berømt, avgårdesusende onkel. Oslokvartetten debuterer som et lettere forståelig Turns, et Big Bang for deg som er dørgende lei Øystein Greni, men ikke vil bytte bort lyden av kalifornisk kyst som bryner norsk gitar. Vokalens abstraherte klang av Onkel Lars og Talking Heads er besnærende nok i seg selv. Men det er den nærmeste smidig melankolske mykheten som peker dem ut som et nært forhold av original, refrengsterk og bemerkelsesverdig lang varighet.

3. Tønes

«Sån av Salve».

Sokndal-trubaduren Tønes' sjette konvensjonelle album har en mer uttalt melankolsk slagside enn tidligere. Talentet hans for å tegne portretter av nevrotiske, maniske menn er fortsatt like betydelig som kostelig («Fluene», «Slutt og riks», «Reise aleina», «Eg går og legge meg», hysteriske «Sånn koga eg»). Men dette revyaktige aspektet har fått en ny dybde i tillegg, både i produksjon og i tekstene («Min venn», «Mystisk liv»). Tittelkuttet er et mesterstykke om det olme «bygdedyret».

4. Sweden

«Under The Sycamore Trees».

Det besynderlige med duoens fascinasjon for svensk nittitallspowerpop er ikke forståelsen - men evnen til å fylle denne sjangerhengivenheten med låter som høres som de har ramlet ut fortløpende i et misunnelsesverdig kreativt anfall. Den snaue halvtimen albumet opptar er en kjærlighetserklæring til svunne tider og for lengst glemte gitarpedaler. Men gjennomført så det er umulig virkelig å presisere om resultatet er en nydelig kopi eller en energisk homage. Sats en svensk smågodthylle på sistnevnte.

5. Hellbillies

«Tretten».

Les VGs anmeldelse av albumet her.

Band forblir sjelden gode i mer enn i ett tiår, maks. Hellbillies har holdt det gående i to, og viser ingen tegn til sviktende formkurve på sitt tiende studioalbum. Bandet har en formel, og holder fast ved den. Men den fylles med stadig mer rock, og viktigst: Stadig med førsteklasses melodier og tekster. «Tretten» har balladene til å grine av («Drøyme om deg»), de sveipende, konsertvennlige poprockerne («Leita natt og dag») og - mer eller mindre nytt av året - psykedelisk hardrock («Pille med bråk»).

6. Little Hands Of Asphalt

«Floors».

Les VGs anmeldelse av albumet her.

Evnen til å lage folkpop med usynlig countryknekk innkapslet av stilfull setningsvals er det ingen som gjør Sjur Lyseid etter. Hans enmannsprosjekt er den ultimate Osloplata for 2012 (best illustrert med Barcode-bygningenes nye kystlinje), men også en artistenes artist i metaforen på furet og værbitt turnéliv, med stillestående selvrigging og frustrerende fergekøer. En populærkulturell tidskapsel, uforfalsket tidsriktig og fordømt ømtålig tilnærmet. Slik man burde spille for barnebarna om 50 år.

7. Susanne Sundfør

«The Silicone Veil».

Det hører med til sjeldenhetene at så «vanskelig» musikk som «The Silicone Veil» treffer så mange lyttere. Forgjengeren «The Brothel» (2010) hadde varmet oss opp - dersom ordet «varm» i det hele tatt kan nyttes i forbindelse med Sundførs goldt gotiske lydkatedraler. Men dette var enda et par hakk mer utfordrende, så godt som ribbet for vers/refreng-kombinasjoner. Musikk i skjæringspunktet mellom BLÅ og Henie Onstad Kunstsenter; grøssende godt konstruert og enda bedre sunget.

8. John Olav Nilsen & Gjengen

«Den eneste veien ut».

Når jakten på frihet blir ditt fengsel. Slik beskrev John Olav Nilsen platens første single, «Eurosport», men setningen kan fint stå som overskrift for hele platen. Norges kanskje fineste rock-lyriker akkurat nå har godt grep om kontradiktoriske bilder som får deg til å tygge litt ekstra på tekstene. For tredje gang på rad backer Gjengen hovedpersonen i et herlig kantete og skarpt lydbilde som tar godt vare på Nilsen flotte og ofte melankolske melodilinjer.

9. Elephant9 with Reine Fiske

«Atlantis».

Les VGs anmeldelse av albumet her.

Norges feteste jazz/funk/tungrock-ensemble allierte seg med broderlandets beste progrockgitarist. Ut kom, rimelig nok, årets feteste og beste jazz/funk/tungrock/progrock-album. Ståle Storløkken surkler på Hammond-orgelet som en annen Jon Lord eller Keith Emerson, Nikolai Eilertsen kveiler som en anaconda på basstrengene og trommeslager Torstein Lofthus rir musikken like mye som musikken rir ham. Fiske fargelegger det musikalske dragsuget. Virtuost.

10. El Doom & The Born Electric

«El Doom & The Born Electric».

Den mangefasetterte musikalske mangtsysleren Ole Petter Andreassen (The Cumshots, The Young Fogertys med utallige flere) kom ut av skapet som vaskeekte progrocker på dette «debutalbumet». Musikken hans hadde lenge blitt stadig mer intrikat. Men her kom dunsten av 1970-tall for alvor ut av døren til gutterommet: Sjokkartede temposkift, hylende gitarsoli og maksimal tom tom-, kubjelle- og ridecymbal-utnyttelse. Som om punken aldri hadde skjedd, som de sier.

Årsbestelistene er satt sammen av VGs pop- og rock-anmeldere Stein Østbø, Thomas Talseth, Tor Martin Bøe, Morten Ståle Nilsen og Sandeep Singh.

Flere artikler

  1. Pluss content

    Karpe Diem toppet VGs albumkåring

  2. Karpe Diem oversatte egne låter til Sarah Jessica Parker

  3. Madcon på inntektstoppen i hiphop-Norge

  4. Karpe Diem lager film: – Vi hadde lyst til å utfordre grensene

  5. Papparollen forandret Karpe Diem

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder