EKSTREMISME: Pål Rønning og Dar Salim i tett og intenst samspill. Foto: THOR BRØDRESKIFT

Festspillene i Bergen: Intenst om terror

BERGEN(VG) Terroren kjennes ubehagelig nær i den fortettede og intime forestillingen «Pearl of Scandinavia».

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Den Nationale Scene
«Pearl of Scandinavia»
Av Christopher Grøndahl
Regi: Kathinka Rydin Berge
Scenografi: Even Børsum
Musikk: Lars Vaular, Bjarne Kvinnsland
Med: Dar Salim, Pål Rønning, Hege Aga Edelsteen
Etter 22. juli-angrepet er uskylden bombet ut av vår norske fredsommelighet hva ekstreme holdninger og aksjoner angår. Daglig minnes vi om steile fronter som medfører brutale angrep på sivile.

Et av temaene i Christopher Grøndahls stykke, er om ondskap må fjernes med brutalitet. Dette belyses av tre personer på scenen, som i tre ulike bolker veksler mellom å være justisminister, sikkerhetsvakt og terrorist.

Hensikten er åpenbar; i en ekstrem situasjon der hatet har fått mest næring, kan terrorisme bli selve fundamentet uansett hvilken etnisitet eller kultur du tilhører.

Ganske så beskt og klart røsker stykket opp i vår noe selvgode holdning om at vi nordmenn er leverandører av de riktige moralske perspektivene. Politiske uttalelser og fordømmelser er greit nok, men de forblir akkurat det - fordømmende ord, fremfor handling.

Stykkets handling er lagt til en lugar på danskebåten, der stemningen er klaustrofobisk. I løpet av kort tid makter skuespillerne å etablere sine ulike rollefigurer, og viser med små nyanser glimt av hvilke personer de er bak sine rent yrkesmessige fasader.

Personene kommer ikke unna, ord og handling hamres løs og rammer nødvendigvis også oss publikummere som kjenner ubehaget i situasjonen. Illusjonen brytes i blant av i overkant insistering og repeterende påminnelser om hvorfor man ser nødvendigheten av å utføre en terroraksjon. Da får brått forestillingen et preg av politisk korrekthet som er unødvendig i den eller så fordomsfrie oppsetningen. Elementene av overraskelser svekkes også ettersom poengene er tydeliggjort.

Men stemningen er intens. Det understrekes også av musikken, laget av Bjarne Kvinnsland og Lars Vaular. Sistnevntes tekster er både en kontrast til, og aktiv medspiller i stykket.

Dette er et urovekkende stemningsbilde med dyster konklusjon; et litt ujevnt, men et pirrende stykke politisk teater som bør få et liv utover festspillene.

Anmeldelsen er basert på generalprøven.

BORGHID MAALAND

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder