ENSOM: Kjersti Botn Sandal – en ensom Hedda Gabler. Foto: ERIKA HEBBERT
ENSOM: Kjersti Botn Sandal – en ensom Hedda Gabler. Foto: ERIKA HEBBERT Foto: ERIKA HEBBERT

Teateranmeldelse «Hedda Gabler»: Tett og intimt om Heddas valg

RAMPELYS

Det er intenst, intimt og nært når Hedda Gabler og hennes medspillere forteller sin historie på Torshovteatret.

Publisert:

TORSHOVTEATRET

«Hedda Gabler», av Henrik Ibsen

Regi: Sofia Jupither

Scenografi: Erlend Bakker

Kostymedesign: Ellen Ystehede

Lysdesign: Philip Isaksen

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg/bearbeidelse: Mari Vatne Kjelstadli

Med: Kjersti Botn Sandal, Herman Sabado, Trond Espen Seim, Marika Enstad, Hanna-Maria Grønneberg, Benjamin Helstad.

Den svenske regissør Sofia Jupither har nok en gang skapt en Ibsen-forestilling som oppleves tydelig i sin tolkning. Som i oppsetningen av ”Lille Eypolf” fra 2014, lar hun persongalleriet fremstå som klare karakterer. Nok en gang er både familiær og vennskapelig klamhet bakteppe; en klamhet som gjør situasjonen uholdbar for hovedpersonen selv, Hedda Gabler.

Jeg har sett Hedda-rollen spilt på ganske mange ulike vis. I Jupithers regi – og i Kjersti Botn Sandals skikkelse – er hun en rastløs kvinne som med enkle og små grep viser sitt ubehag over den situasjon hun selv har satt seg i. Hun har bestemt seg for å opptre føyelig, for å stå for det valg hun tok: Å gifte seg med den noe tørre forskeren Jørgen Tessman, som er mer opptatt av sine bøker enn sin frue. Men føyeligheten strider imot hennes natur.

Hun er ikke dominerende, men kan vise klør. Hun kan virke totalt likegyldig overfor sin mann, men vil kjempe for hans ære. Hun er sjalu, slem og forvirret.

Dette utspilles uten de store drastiske fakter, men med en mer stillferdig rastløs energi av Sandal.

Handlingen er tidløs nåtid, med dekorasjon, kostymer og dialog skuespillerne imellom, som gjør at man kjenner seg som en kikker inn i et intenst døgn i noen menneskers liv. Alle rundt Hedda har tatt sine valg, for noen av dem er plikten sterkest, for andre er begjæret drivkraften – det være seg etter makt eller fysisk intimitet.

Mennene rundt Hedda er svært godt til stede i denne oppsetningen; deres ord og handlinger trer sterkt og klart fram på en måte som understreker Heddas vei mot slutten.

Herman Sabado er småironisk, tørrvittig og neddempet som en ektemann med selvopptatt glede over egen forskerinnsats, men med fnugglett interesse over en generaldatter han tross alt er litt stolt over å ha «erobret».

Trond Espen Seim som Brack – mannen som holder rede på familiens finanser – er slesk, slu og viser sin vilje til fysisk makt over Hedda med all tydelighet. Han behøver ikke å heve stemmen, hele Seim oser av mannlig maktmisbruk.

Benjamin Helstad er en robust Ejlert Løvborg – mannen som faktisk elsket Hedda, og som hun selv elsket. Mellom dem er det et fysisk begjær, som Hedda må fornekte. Og – hun er villig til å ofre lidenskapen for plikten som er inngått i ekteskapet.

Hedda Gabler er en ensom skikkelse; nærmest et barn som ikke blir sett. Når hun først har valgt det trygge, ekteskapet med Jørgen, står hun ved det At hun er gravid fornektes i det lengste. Men når mennene rundt henne svikter, feiler eller vil ha henne som en attraktiv bruksgjenstand, rakner hennes fundament.

En mann er død, en annen står likegyldig i døren og hennes ektemann er opptatt av sitt arbeid og sier rett ut han ikke har bruk for henne. Sammen med den døde Løvborgs medhjelper (fint spilt av Hanna-Maria Grønneberg) skal han reparere et manus Hedda ville tilintetgjøre.

Hedda har tapt på alle kanter. Hennes valg har skapt trøbbel for en del personer, men valgene har ødelagt henne selv. Da er det intet håp, hverken for henne eller hennes ufødte barn i denne sterke slutten i Torshovteatrets oppsetning.

Her kan du lese mer om