DØD: Skuespilleren, regissøren og teatersjefen Per Theodor Haugen døde på Lovisenverg sykehus søndag. Han var far til skuespillerne Helle Haugen og Kim Haugen. Foto: Bendiksby, Terje / Scanpix

Kommentar

Per Theodor Haugen (1932–2018)

Den eneste gangen Per Theodor Haugen lot seg slikke opp etter ryggen, var da han fikk sitt kontrafei på et frimerke.

Søndag tok den eminente skuespilleren, den stringente regissøren og litt strenge teatersjefen sitt endelige farvel med publikum, 86 år gammel.

Han var en av de få skuespillere som vi omtalte og gjenkjente kun ved fornavn. En sjelden allsidig teatermann som ikke bare behersket alle rollefag, men som også eksellerte i dem. Enten han spilte klassisk komedie, som Holberg, verdensdramatikk, som Shakespeare og Ibsen, samtidsdrama, som P.O. Enquist, eller revy og farse, var Per Theodor som regel mer enn utmerket.

Han var så til de grader til stede i det han gjorde, at vi ofte snakket om «det Per Theodor-stykket» på National eller Oslo Nye.

Per Theodor var Kongsberg-gutt, men i motsetning til miljøet «alle» sognet til i bergstaden fant han seg lite til rette i hoppbakken og alpintløypene som Ruud-brødrene gjorde kjent.

Tidlig etablerte han seg som det teaterhistorikeren Thoralf Berg har kalt «et muntrasjonsråd i lokalsamfunnet». Allerede på realskolen var han aktiv i skoleteatret, og midt i tenårene fikk han det for seg at skuespilleryrket kunne være noe for en elektrikersønn fra Buskerud uten annen sceneerfaring enn de oppsetninger lokalt han selv hadde vært med i.

Utslagsgivende, angivelig, var «en busstur til Oslo, til Nationaltheatret», ifølge ham selv, og snart hadde han satt seg på en annen buss; den førte ham til Stavanger, der han knappe tre år etter krigens slutt ble tatt opp som elev ved Rogaland Teater.

17 år gammel ble Per Theodor fast ansatt som skuespiller i Stavanger, hvor han først debuterte ved barneteatret som Tommy i «Pippi Langstrømpe» (hvor moren til «Elling»-regissør Petter Næss, Elna, spilte tittelrollen) og siden som Charley i Brandon Thomas’ farse «Charleys tante».

Under teatersjefene Jens Bolling, Kjell Stormoen og Claes Gill fikk den begavede Numedølen prøvd ut ulike sider av sitt talent. Men kanskje kjente han allerede på at han ville så mye. I 1952 var han tilbake i Oslo igjen. Her fikk han jobb ved det nystartede Folketeatret, et kompani ledet av Hans Jacob Nilsen, etablert for å gi «godt teater for arbeiderklassen i Oslo».

Nilsen la vekt på kunstnerisk bredde og satte opp både klassikere og moderne dramatikk, musikaler og komedier. Igjen fikk Per Theodor utprøve – og vise – flere fasetter av seg selv.

I 1959 ble Folketeatret avviklet, slått sammen med Det Nye Teater, og gjenoppsto som Oslo Nye Teater. Det skulle etter hvert bli en hovedscene for Per Theodor.

Men først var han fem år i Bergen, ved Den Nationale Scene. Så ble det tre år ved Det Norske Teatret, syv ved Oslo Nye og ni rimelig stormfulle sesonger ved Nationaltheatret, hvor han markerte seg som prinsippfast opprørsleder mot daværende teatersjef Toralv Maurstad da han begynte å si opp skuespillere på uspesifisert kunstnerisk grunnlag.

Interessant nok etterfulgte han siden Maurstad som teatersjef ved Oslo Nye Teater i 1985 og fikk, om enn med annet fortegn, også med seg en yrkeserfaring som fyrbøter i helvete.

Til Aftenposten uttalte Per Theodor i 1996, da han skulle sette opp Ray Cooneys farse «To fruer i en smekk» på Oslo Nye, at «i alt jeg gjør ligger et våkent blikk for det komiske».

Det var en mer innsiktsfull selvangivelse enn han kanskje var klar over. For i utsagnet ligger en erkjennelse av at de mange roller i de såkalte lette rollefag (en helt absurd definisjon, men det er en annen sak) hadde gitt ham en egen innsikt i hva som trigger et publikum.

Å få folk til å le handler ofte om teknikk. Som elegant farseaktør kontrollerte han til fulle sjangerens krav til presisjon og timing. Men den minst like presise drama- og tragedieskuespilleren kunne med samme evne hensette sitt publikum i det motsatte stemningsleie. Da er vi forbi teknikken og snakker innlevelse.

I sine mer enn fem tiår som aktiv skuespiller i film og teater akslet han de store tittelrollene hos Ibsen, han var karakterskikkelsene i mange av hans andre stykker; han utforsket verdensdramatikernes klassikere med sitt bemerkelsesverdige spenn fra ironi og humor til tung realisme og psykologisk tilstedeværelse.

Kanskje var han en av de aller siste i faget som behersket hele denne bredden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder