ENERGI: Godt og dynamisk samspill mellom Ole Christoffer Ertvaag og Ingrid Unnur Giæver som Romeo og Julie.
ENERGI: Godt og dynamisk samspill mellom Ole Christoffer Ertvaag og Ingrid Unnur Giæver som Romeo og Julie. Foto: STIG HÅVARD DIRDAL

Teateranmeldelse «Romeo og Julie»: Heftig i søppeldynga

RAMPELYS

STAVANGER (VG) Det er en rå, upolert energi i Rogaland Teaters versjon av teaterhistoriens største kjærlighetsdrama.

Publisert:

ROGALAND TEATER

«Romeo og Julie»

Av William Shakespeare

Regi: Glenn André Kaada

Scenograf og kostymedesigner: Sven Haraldsson

Musikk og lyddesign: Kjetil Schjander Luhr

Medvirkende: Ole Christoffer Ertvaag, Ingrid Unnur Giæver, Espen Hana, Nina Ellen Ødegård, Iren Reppen, Anders Dale, Even Stormoen, Mette Arnstad, Marko Kanic, Ravdeep Singh Bajwa, Lars Funderud Johannessen, Svein Solenes

Det finnes ikke snev av romantisk antydning i scenerommet som er kledd med søppel; stappfulle bæreposer fra ymse varekjeder, papp, plast og kartonger. Personene – de noble familiene i Verona – ser ut som om de kommer rett fra et treningsstudio eller en noe sliten sofakrok. Vekk med ytre staffasje – det er historien om den rå, ømme og totalt kompromissløse kjærligheten som skal fortelles.

Kaada har tatt noen smarte regigrep. Langt på vei fortelles historien med fin nerve, tydelige fakter og helt uten jåleri. Spenstig og saftig humor kombinert med fysisk begjær og replikker som serveres med god timing utgjør en god miks i forestillingenes første del.

Etter pausen, når den skjebnetunge slutten nærmer seg, spakner variasjonene i trøkket fra scenen. Bruken av film i noen av de siste scenene blir i mine øyne et konstruert og delvis distraherende grep.

Duoen Christoffer Ertvaag og Ingrid Unnur Giæver som Romeo og Julie er en god match. De har fysikk og sensualitet som passer på søppeldynga. De er ikke små, søte anemiske romantikere, men mennesker av kjøtt og blod som gripes av et ungdommelig, upolert begjær som gjør at de kjemper for alt de har kjært; de dør om så det gjelder.

Giæver er hentet rett fra Teaterhøgskolen og puster friskt og hett blod i sin Julie. Med fine nyanser formidler hun det rå og ømme hos en som brått oppdager den sanselige kjærlighetens urkraft. Ertvaag, formidler den samme energi; keitete, øm og lidenskapelig både i sin omgang med Julie og med sine venner.

Og det er vennskapet – de familiære sterke bånd, og hatet mellom familiene Capulet og Montague – som gjør at denne kjærlighetshistorien drives mot undergangen. Hadde ikke Romeos gode venn Mercutio blitt drept av Tybalt (Julies fetter), så hadde Romeo sluppet å drepe sin frende Tybalt.

Hatet og intrigene nøres helt fra starten av i særlig grad av den munnrappe, djevelsk frekke Mercutio, glimrende spilt av Nina Elle Ødegård som smører inn hans infamiteter med sleip, forførende tunge. I et velopplagt ensemble er Iren Reppen en ganske fornøyelig utgave av ammen, og Anders Dale balanserer sin fader Lorenzo mellom det innsiktsfulle kloke og det overbærende lett humoristiske.

Det tidløse i dramaet ligger i den betingelsesløse kjærligheten som overgår alle intriger og problemer. Det tidløse ligger også i det at det dreier seg om svært unge mennesker. Denne forestillingen har – svakhetene mot slutten til tross – en energi som har temperament og temperatur – også for unge sinn.

Her kan du lese mer om