WESTERN: Per Kjerstad og Gard B. Eidsvold på vidda. Foto: ASLAK MIKAL MIENNA
WESTERN: Per Kjerstad og Gard B. Eidsvold på vidda. Foto: ASLAK MIKAL MIENNA

Teater: Viltert på vidda

RAMPELYS

STAVANGER(VG) Kålhoder og kruttlappistoler er vesentlige elementer i denne svarte komedien om en mørk side i norsk historie.

Publisert:


Vi er tilbake til tiden etter 1814, til nordkalotten, der nordmenn ikke bare vil underlegge seg samiske områder, men helst fornorske det samiske folk.

Denne lite ærbare epoken i norsk historie - og den varte lenge - fortelles med saft, kraft, og bøttevis av skarp ironi av den frittstående gruppa Statsteatret; gruppa som i flere runder har laget forestillinger med utgangspunkt i historiske norske begivenheter.

Her bruker de westernsjangeren for alt den er verd, de sjonglerer mellom parodi og melodrama, slapstickkomedie og kruttsterke replikker. Det er John Wayne og Tarantino i kaotisk, men underholdende og skarp forening.

Samen Ailo er indianeren i denne «leken». De norske gutta er cowboys og de fleste av dem «bad guys». En helspent guvernør vil ha Ailo til å selge tomta si, inkludert er fjell med store kobber-verdier. Ailo nekter, og viser seg å være en skikkelig «kruttlapp». Stedets guvernør prøver å finne på måter å kvitte seg med den brysomme lappen uten altfor mye innblanding fra myndighetene. Han tror hjelpen kommer i form av en banditt ved navn John, som er forvist til prærien i isødet.

Mellom barken og veden står barkeeperen Pedersen, eks-same som desperat forsøker å være norsk. Kim Sørensens potente og følsomme spill mikser selvironi, underlegenhet og selvdestruksjon på en måte som formidler det dypt tragiske som skjer når et folkeslag tvinges til å bli noe annet enn de er.

At en skuespiller ved navn Eidsvold går rundt med grunnloven fra Eidsvoll i nevene, er snertent i seg selv. I rollen som lappologen Keyser briljerer han med presis timing og absurd humor i sin nervøse vakling mellom infamitet og angst. Hans betraktninger rundt sine målinger og sammenligninger av hodeskaller, gir frysninger, og minner urovekkende om raseteorier som senere skulle brukes til fulle av en tysk fører.

Regissør Sundvor og hans trupp har snekret sammen en historie som i sin viltre og absurd humoristiske lekenhet i blant havner på vidda med sine påfunn. Men stykket - og forestillingen - har en kjerne av skarpt lut som treffer nådeløst. De bruker en røff, leken og uhøytidelige tone til å fortelle om hva som skjer når sivile rettigheter er under press.

BORGHILD MAALAND

Her kan du lese mer om