Nesbøs nye krimbok: - Overlesset og uforklarende

Jo Nesbø har glemt begrensningens kunst.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Jo Nesbø: «Sønnen». Krim. 512 sider. Kr. 399

Den er spennende nok, men Jo Nesbøs nye krim «Sønnen» lider til tider under å være både overlesset og overforklarende.

Sonny Lofthus er 30-åringen som har tilbrakt de siste 12 årene av sitt liv i fengsel. Han er heroinist og tjener til sine daglige brukerdoser ved å påta seg skylden for andres forbrytelser. Det er til alt overmål en fengselsprest som er med på å gi ham instruksjoner om hvilke saker han skal ta ansvaret for, etter sine påfallende godt timete permisjoner.

Slik har det seg at han sitter inne tilsynelatende for evig tid. Med sin uutgrunnelige personlighet har Sonny også inntatt rollen som skriftefar for medfangene, ja de kommer faktisk til ham for tilgivelse for syndene. Slik går årene, helt til noen sier litt for mye om hans avdøde far, politimannen som ble antatt å ha tatt livet av seg etter å bli avslørt som en muldvarp i systemet. Her blir for øvrig allusjonene til en brennhet sak fra virkeligheten ganske påtrengende.

Sonny klarer uansett å finne en motivasjon til å legge sprøyta på hyllen og stikke av fra fengselet, for å innlede et hevntokt på vegne av ofrene i de sakene han har løyet om skyld. Og selvsagt er det til syvende og sist sønnens hevn på vegne av sin far som skal utgjøre selve finalen i handlingen.

Det er farens gamle kollega og bestevenn Simon Kefas som får oppdraget med å løse drapene, og slik bindes skjebnetråder mellom generasjoner sammen. Den som kan sin bibelhistorie vil vite at Simon Kefas var kallenavnet på apostelen Peter, «Sønnen» er med andre ord en bok som er stappet til randen med bibelske referanser. I den grad at bokens dramatiske høydepunkt finner sted i en kirke - katolsk vel og merke.

For her skal det altså syndes og tilgis, det skal hevnes og straffes, bøtes og bløs, og Nesbøs drapsskildringer står lite tilbake for dem man kan finne i den hellige skrift. Han har beholdt sin forkjærlighet for grafiske voldsskildringer, et trekk som er blitt mer og mer tydelig i de siste Harry Hole-bøkene. Slik blir «Sønnen» til tider en ren orgie i dop, vold og faenskap.

I tillegg kommer de hyper-nihilistiske beskrivelsene av et nåtidig Oslo, der korrupsjon og menneskelig fornedrelse synes å høre til dagens orden. Behøver jeg å si: langt inn i politiets egne rekker. Her er det høk over høk, og svik etter svik - tilsynelatende en moralsk avgrunn uten bunn.

Som man vil forstå så er dette en rimelig maksimalistisk krimbok, der det er spart på lite av effekter og dramatisk drivstoff. I den grad pøser Nesbø på at en viss utmattelse melder seg hos leseren. Han kunne nok med fordel har kuttet inn på i hvert fall 100 sider med følelsesmessig patos, overtydelige skildringer og forklarende dialoger.

I tillegg er mange av skurkeskildringene lite mer enn klisjeer, mens hans kvinnesyn grunnleggende sett har mest til felles med Morgan Kanes. Riktignok introduserer Nesbø en lesbisk politikvinne, men også det føles som en nokså uoriginal idé.

Da er det lettere å tilgi ham en slags lykkelig slutt.

Av SINDRE HOVDENAKK

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder