Anne Grete Preus med Can Can i 1985. Foto: Per Borglund / VG

Minneord om Anne Grete Preus: Kvinnen som ville bli sett og hørt

Hun debuterte i et klima der kvinnelige artister ofte ble avskrevet som «syngedamer». Slik er det ikke lenger, og det skal Anne Grete Preus (1957–2019) ha mye av æren for.

Da hun fikk sitt store gjennombrudd i 1994, med albumet «Millimeter», hadde Anne Grete Preus vært musiker i oppunder 20 år.

Hun kom til Oslo, fra fødebyen Haugesund og via Lillestrøm, for å studere psykologi. Men hun endte opp som vokalist i bandet Veslefrikk, et pedagogisk orientert folkrockband med utgangspunkt i miljøet rundt det venstreorienterte plateselskapet Mai.

Bakgrunn: Anne Grete Preus er død

Mai, og 1970-tallets radikale musikkbevegelse som sådan, hadde på dette tidspunktet sett sine beste dager. Men den ruvende vokalisten i front, med den mest myndige kvinnestemmen Norge hadde hørt på denne siden av Åse Kleveland, var så vidt i gang. 

I 1983 tok Preus med seg bassisten Per Vestaby og startet Can Can. Et langt mer moderne rockband, som ved siden av samtidige som Cirkus Modern og De Press må sies å ha åpnet døren for dem som fulgte i kjølvannet deres, og som gjerne blir kalt «De fire store» i norsk 1980-tallsrock (Jokke & Valentinerne, Raga Rockers, de Lillos og DumDum Boys). 

Det var imidlertid først med solodebuten «Fullmåne» (1988) at Preus fant sin helt egen stemme – ironisk nok via Jens Bjørneboes. 

Arbeidet med å sette musikk til 14 av riksrefserens dikt må ha gitt Preus både ambisjon og selvtillit. For på albumene som fulgte, «Lav sol! Høy himmel!» (1989) og «Og høsten kommer tidsnok» (1991), utviklet Preus sitt eget poetiske popspråk.

Tonen var ikke lenger polemisk, som i Veslefrikk, eller teatral, som i Can Can. Preus’ nye musikk var velprodusert og voksen. Og ordene hennes var usjenert inderlige, ofte illustrert av utropstegn, som for å understreke følelsene i dem ytterligere.

Slik minnes de Anne Grete Preus: «Rockens dronning», «en bauta» og «nådeløst ærlig»

Preus’ hadde en spesiell evne til å komme opp med munnhell og fraser – «Veien heter videre», «Månens elev», (av og til er én) «Millimeter» (nok), «Vår i meg», «Og høsten kommer tidsnok» – man ikke alltid kunne føle seg sikker på om var gamle klisjeer hun hadde vridd om på, eller kommet opp med helt på egen hånd. 

Det samme kunne det være. De titlene, og de tekstene, var hennes nå, og kommer til å tilhøre henne i overskuelig fremtid. 

Preus forlater oss altfor tidlig: Hun ble bare 62 år gammel. Vi får håpe at hun fikk en viss tilfredsstillelse av å vite at musikkverdenen hun nå har reist fra, har flere rom i dag enn da hun selv debuterte i 1978. 

I 2019 er det i stor grad kvinnelige artister som driver popmusikken videre. Det skal fyrtårnet Anne Grete Preus ha en betydelig del av æren for. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder