KAOS: Mads Ousdal omgitt av englene Petronella Barker (f.v.), Marika Enstad og Kjersti Tveterås. Foto: ØYVIND EIDE

Teateranmeldelse: «Vi må snakke om Faust»: Humor og kaos

En spenstig teaterlek og en god del kaos er ristet sammen til en forestilling med mye underholdning og store sprik.

  • Borghild Maaland

4 av 6

NATIONALTHEATRET

«Vi må snakke om Faust»

Av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikal Torfason, basert på Goethes Faust

RegI: Thorleifur Örn Arnarsson

Scenograf: Daniel Angermayr

Musikk/lyddesign: Gabriel Cazes

Kostymedeign: Monika Ulrich

Med: Frøydis Armand, Mads Ousdal, Kjersti Tveterås, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist

Etterdønningene av  Metoo har langt fra lagt seg, noe de to freske islandske teatermakerne Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason begjærlig har grepet fatt i. De har tatt for seg Goethes klassiske fortellinger om Faust, med fokus på den delen som handler om Fausts begjær, bruk og kast av den 14 år gamle Gretchen. Et definitivt fristende utgangspunkt for å kaste et scenisk skråblikk på kjønnsroller.

Den islandske duoen bruker de teatrale virkemidler for alt det er verdt. Kostymer og scenografi er overdådig og gir et friskt sirkuspreg til det som er det essensielle; å bruke den opprinnelige tekst, å endevende den, å tilføye faktaopplysninger om kvinners undertrykte tilstand i verden i dag, samt å heve og senke plakater med filosofisk – eller mer hverdagsfilosofisk – innhold.

les også

Teateranmeldelse «Tordenskjold – Alle tiders trønder»: Kanonbra, sjø!

Den teatrale og tekstlige frekkhet og kreativitet fungerte svært bra i islendingenes forrige oppsetning på Nationaltheatret, en miks av Ibsens stykker «Vildanden» og «En folkefiende» I «Vi må snakke om Faust» er det mye kaos.

Sannsynligvis er det hensikten, i alle fall i følge skuespillerne som gjentatte ganger – i roller som seg selv, kanskje - poengterer hvor kaotisk situasjonen er på scenen. Og etter Metoo så har kaos, forvirring og uro blitt virvlet opp. Det finnes ikke ETT svar, men flere. Det samme gjelder vår oppfattelse av hva vi ser og hører, og hvordan vi velger å tolke det avhenger av vårt eget definisjonsgrunnlag.

Deler av dette kommer tydelig frem, mens enkelte ganger stopper det opp. Overgangene blir haltende, som i en revyvise der sluttpoenget er tamt.

les også

Teateranmeldelse: «Fuglane», Riksteatret: Letter ikke helt

Goethe balet med sine versjoner av Faust store deler av livet. Det er mer enn 200 år siden første del av Faust ble utgitt. Tolkningsmuligheten har fascinert teaterfolk siden den gang. Faust er mannen som selger sin sjel til Mefisto. Han har oppnådd det meste som vitenskapsmann, men higer stadig etter noe større.

Tiltrekningen mot det evig jomfruelige er sterk. Den 14-årige Gretchen er målet, som den 14-årige Priscilla var for den 24 år gamle Elvis Presley. Men i motsetning til Fausts bruk og kast mentalitet, så forble Priscilla jomfru til han giftet seg med henne. Parallellen er godt brukt i forestillingen gjennom Petronella Barkers intense formidling i morsrollen; en mor som burde ha grepet inn på vegne av sin datter, slik Gretchens mor kunne ha gjort – slik mødre opp gjennom historien burde ha gjort.

les også

Petronellas tøffe valg: Lot 15-åringen bo alene hjemme

Pluss content

Det kaotiske, det vanskelige, blir glimrende formidlet i en scene der Mattis Herman Nyquist går fra å være en lett overbærende små-irritert skuespiller til å bli en manns-skikkelse som roper ut sin fortvilelse over ikke å finne en mening. Alt er like tomt og meningsløst som den nye regjeringsplattformen! (Et poeng han naturlig nok henvendte til statsminister Solberg, som satt på andre rad under premieren). Nyquists utblåsing om kunst, kultur, kjønn og samfunn er en forrykende opplevelse, som samtidig gir forestillingen en klar mening.

les også

Teateranmeldelse «Oslo»: Da Oslo skulle redde verden

Trioen Enstad, Tveterås og Barker  veksler i roller som engler og ungjenter; vesener som skal lindre mannens besværligheter. De har attitude både som det ene og andre, og mot slutten tilraner de seg for Fausts replikker, som om de overtar mannsrollene. I denne frodige teaterleken, er det også rom for en fin hyllest til teatrets Frøydis Armand, som med dette har sin avskjedsforestilling.

Noen ny innsikt om kjønnsroller byr ikke dette stykket på. Men det er forfriskende å se en underholdende dekonstruksjon av en gammel tekst. Forestillingen er neppe helt i mål. Den spriker og forvirrer, men den får oss til å snakke om Faust og Gretchen etterpå. Og det er vel hensikten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder