SKRYTHALS: Bjarte Hjelmeland
SKRYTHALS: Bjarte Hjelmeland Foto: NATIONALTHEATRET

Teateranmeldelse «Cyrano»: En litt forvirrende oppsetning

RAMPELYS

«Cyrano» er en skrythals og en drømmer, en komisk skikkelse og en tragisk helt i en og samme person.

Publisert: Oppdatert: 25.11.18 00:15

Bjarte Hjelmeland i tittelrollen får i og for seg frem alle disse sidene ved den stornesede mannen, selv om det bare er med nød og neppe han klarer å styre unna den opplagte fellen som heter overspill.

Likevel blir jeg sittende igjen med følgende spørsmål etter premieren: Har jeg nå vært vitne til en serie teaterhistoriske tablåer, eller er denne forestillingen ment å skulle være en aktuell komedie anno 2018?

Og hvorfor i all verden snakker erkebergenseren Bjarte Hjelmeland østlandsk på scenen?

Uansett, Nationaltheatret har ruller frem mange av sine største kanoner til denne oppsetningen, og det kan nesten ikke gå galt når Bjørn Skagestad, Kim Haugen, Ingjerd Egeberg og Anne Krigsvoll – for bare å nevne noen – virkelig setter i gang. De fyller de delvis karikerte rollene sine med stor energi og den riktige komiske timingen.

En annen som treffer rollen sin med utpreget scenisk musikalitet er Andrea Bræin Hovig som Roxane. Det er henne, sin egen kusine, Cyrano de Bergerac er så håpløst forelsket i. Men i ham ser ingen annet enn det enorme snyteskaftet, så da får han i stedet den lite attråverdige rollen som Roxanes fortrolige. For hun er bare opptatt av den vakre, men ikke spesielt verbale soldaten Christian, og slik har det seg at Cyrano må bruke sine evner som dikter og brevskriver i Christians navn. Han vinner Roxanes hjerte, men hva hjelper vel det når det må skje gjennom en annen manns skikkelse.

Så mye mer er det vel ikke noen grunn til å si om den ytre handlingen, at dette er en komedie med tragisk utgang er neppe noen stor hemmelighet. De underliggende motivene om mobbing, og om indre kontra ytre skjønnhet, roper vel heller ikke etter nytolkninger. «Cyrano» er et stykke skrevet på slutten av 1800-tallet, med handlingen lagt til 1600-tallet. Som om ikke det var nok, utspiller deler av handlingen seg på et teater, og replikkene fremføres på den klassiske verseformen aleksandriner. Det gjør at man innimellom føler at man er på besøk i et teatermuseum, noe som i og for seg kan være en god beskrivelse av Nationaltheatrets loslitte hovedscene.

Likevel er det grunn til å rose de mange av de scenografiske løsningene. Dekorasjonen er dominert av baktepper som ser ut som brevark, en klar referanse til den evig skrivende og lengtende hovedpersonen. Av og til brytes handlingen opp med klassiske Paristablåer, og regissør Kjetil Bang-Hansen slipper gjerne til musikalske referanser til både Edith Piaf og Jacques Brel for å skape den riktige atmosfæren. Ispedd en smule Les Misérables-stemning.

Det er altså mye godt teaterhåndverk i denne forestillingen, både på og bak scenen.

Men hvorfor det er så viktig at vi skal se «Cyrano» akkurat nå, det skjønner jeg fortsatt ikke helt.

Her kan du lese mer om