Foto: Lars Opstad

Teateranmeldelse «Gymnaslærer Pedersens»: Kommunistisk slapstickteater

Ole Johan Skjelbred og ensemblet hans på Oslo Nye snur Dag Solstads romanklassiker på hodet. Ut drysser det plastisk teater av første klasse.

VG:s terninger viser 5 prikker

«Gymnaslærer Pedersen» har snart 40 år på baken, og har for lengst inntatt sin naturlige plass i den norske litterære kanon. Det er heller ikke første gang boken er blitt dramatisert. Mange husker filmen fra 2006.

I teaterversjonen på Oslo Nye er alle krav til realisme i persontegningene tilsynelatende kastet over bord. Personene på scenen ser aller mest ut som om de forsvant langt inn et houseparty på begynnelsen av 1990-tallet, før de nå plutselig ser dagslys igjen – ikledd det mest absurde sammensurium av treningstøy, skinnklær og tights. En grotesk parade av uskjønne fjols, som tumler rundt mens de utstøter marxistisk-leninistiske klisjéer på breieste Vestfolddialekt. Komplett med proletært trøkk og a-endelser! Og til lyden av et musikalsk akkompagnement som strekker seg fra vietnamesiske kampsanger, via Philip Glass til Rolling Stones.

Det er aldri snakk om å legge fra seg de ytre groteskriene, selv i de mest tekstlojale partiene, der vi følger gymnaslærerens vekst og fall som ledende kader i Larvik AKP (ml). Det er med andre ord en voldsom dissonans mellom teateruttrykket som møter oss på scenen på den ene siden, og det som kan sies å være det sentrale idéinnholdet i Solstads roman på den andre siden.

Boken fra 1982 er vel å merke også dypt humoristisk, men det har flere lag enn som så: Den bærer frem en sterk desillusjon over sprukne, revolusjonære drømmer, samtidig som boken på overbevisende vis formulerer lengselen etter autentisitet i møtet med moderne fremmedgjorthet. Det er ikke uten grunn at Øystein Rottem i sin litteraturhistorie kaller boken et modernistisk/absurdistisk hovedverk.

Foto: Lars Opstad

På Oslo Nye forsvinner det aller meste av disse lagene til fordel for et stykke fysisk teater, der særlig de to kvinnelige skuespillerne Stine Fevik og Ingvild Holthe Bygdnes får boltre seg med timing, musikalitet og stort humoristisk talent.

Karakteren Nina Skåtøy er i romanversjonen en skjebnetung og tragisk preget kvinneskikkelse. I Stine Feviks utgave får hun utfolde seg over et helt annet register, komplett med en mer enn ti minutter lang monolog om et kinesisk postbud som bruker Mao Zedongs lære til å finne ny mening i arbeidet sitt! I en oppsetning som også ellers preges av høyt oppdrevet humoristisk tempo, blir nok dette stående som et høydepunkt.

Men også herrene Eldar Skar, Andreas Stoltenberg Granerud og Modou Bah har sine øyeblikk, og den livsviktige timingen sitter nesten hele veien på sekundet.

Regissør Skjelbred er et lekent teatermenneske, og denne lekenheten fungerer stort sett glimrende i «Gymnaslærer Pedersen». Selv om der tar litt tid før man får skikkelig grep på hva som egentlig er den bærende dramatiske idéen bak denne oppsetningen.

Foto: Lars Opstad

Slutten kan vel også bli i overkant symbolistisk, med både formørkelse og forblindelse på en og samme gang.

Ole Johan Skjelbred dikter flere steder ganske fritt videre utfra boken til Dag Solstad. Men det er vel lov. Under kommunismen skal vi alle som kjent være arbeidere om dagen og kunstnere om kvelden.

Mens du venter på revolusjonen, anbefaler jeg en tur innom Oslo Nye.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder