GLEDESSPREDER: Lena Kristin Ellingsen sprer glede med musikk, sang og energisk spill. Her med von Trapp-barna som hun fort får på sin side. Foto: Fredrik Arff, Folketeatret

Teateranmeldelse: «The Sound of Music»: – Musikalsk sjarmoffensiv

Folketeatret slår på stortromma og bretter ut en folkekjær musikal med en sjarmoffensiv det svinger av.

Borghild Maaland
VG:s terninger viser 5 prikker

FOLKETEATRET

The Sound of Music

Musikk/sangtekster: Richard Rodgers/Oscar Hammerstein II

Manus: Howard Lindsay, Russel Crouse

Regi: Lars Jacobsen

Koreograf: Thea Bay

Scenograf: Petr Hlousek

Kostymesjef: Sally Turner

Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen

Kapellmester: Bendik Eide

Med: Lena Kristin Ellingsen, Håvard Bakke, Solveig Kringlebotn, Siren Jørgensen, Ingar Helge Gimle, Ulrikke Brandstorp, Lars Henrik Aarnes, Marianne Krogness, Nils Vogt, m.fl.

I høstens oppsetning på Oslos store musikalscene er det «The Sound of Music» som setter tonen. Og tonen er god; med sine sømløse variasjoner av flotte kulisser skapes både sødme, romantikk, vemod og en dose alvor. Det hele bundet sammen med et budskap der musikk kan være drivkraft for å skape gode relasjoner mennesker imellom, samtidig som den uttrykker håp, trøst og glede.

Tydeligst uttrykt er det i den syngende nonne – etter hvert guvernante – Maria. I Lena Kristin Ellingsen har hun en energisk og dynamisk forsvarer. Ellingsen stråler av godhet, omtanke og en solid dose med guts; en musikalartist som løfter slike store roller gjennom likevekten mellom det rent skuespillermessige og sangen.

Det finnes noen gode grunner til at denne musikalen fortsatt har en høy stjerne. En av dem er sangene, hvorav noen tilhører klassikerne. «My Favorite Things», «Edelweiss», «The Sound of Music», «Do-Re-Mi», «Climb every Mountain» er sanger som har festet seg i hjernebarken hos flere generasjoner.

Dessuten har musikalen stort potensial som familieforestilling, takket være syv barn på rollelisten. Forestillingen på Folketeatret appellerer klart til familier med sine fascinerende sceneskift og fine regi- og koreograf-messige løsninger både når det gjelder von Trapp barna og det øvrige store persongalleri.

Regissør Lars Jacobsen har skapt en forestilling med fin flyt. Rikmannshjemmet med herskap og tjenere rulles elegant over scenen. Den gryende splittelsen blant folk når nazismen breier seg utover det østerrikske landskap skildres også med små skarpe nyanser. Det sakrale er mektig, både visuelt og musikalsk. Det er storslått og samtidig rørende å kjenne på kraften fra Solveig Kringlebotten som abbedissen i «Gå egne veier» (Climb every Mountain).

Forestillingen kler en del moderniserte uttrykk, selv om tonen og kostymer fortsatt er tidsriktige.

Det romantiske er vektlagt klart, men uten at det sentimentale dominerer. Den strenge militære fader, kaptein von Trapp er ofte spilt som en slags karikatur; en nokså firkantet type. Håvard Bakke er en langt mer spiselig kaptein. Hans strenge disiplin skyldes sorg og savn – og han har hele tiden en sårbar streng som gjør ham sympatisk – selv når han blåser i fløyta. At den meriterte militærmann kapitulerer for den sjarmerende eks-nonnen, er i grunnen lett å forstå.

Forestillingen er velspilt, tvers igjennom. Det gjelder både barn og voksne. Et stort pluss er også at teksten er tydelig, du hører faktisk hva de synger om. Det gjør at tekstene til de smektende melodien ikke bare er noe man nynner til, men også lytter til. Slik blir dette en hjertevarm og svært sjarmerende opplevelse av «The Sound of Music» – eller «Naturens toner» som det heter i den finstemte oversettelsen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder