Teateranmeldelse: «Kasimir og Karoline»

Publisert: Oppdatert: 14.01.18 10:51
RAMPELYS

Livets desperate fyllefest

Dyriske krefter slippes løs når Kasimir, Karoline og deres «venner» møtes under et frenetisk og heseblesende fylleraid på tivoli-party.

DET NORSKE TEATRET: ”Kasimir og Karoline”

Av Ödön von Horvath

Bearbeidelse: Anders Hasmo og Peer Perez Øian

Regi: Peer Perez Øian

Scenograf og kostymedesigner: Etienne Pluss

Lysdesign: Torkel Skjærven

Koreograf: Belinda Braza

Musikalsk ansvarlig: Gaute Tønder

Lyddesign: Jostein Reistad

Dramaturg: Anders Hasmo

Med: Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Eivin Nilsen Salthe, Ingborg S. Raustøl, Petter Winther, Paul Åge Johannessen.

Det er som å overvære en vulgær personalfest der de fleste instinkter er i fritt fall. Her mangler verken temperatur eller temperament, noen ganger er det i overkant høylytt. Men den desperate og utagerende grunntonen, akkompagnert av et smart musikkvalg og en fresk bearbeidelse, gir stykket fra 1931 et løft inn i samfunn anno 2018.

Von Horvaths stykke er skrevet etter det økonomiske krakket i 20-åra. Med sentral-Europas oktoberfest-tradisjon som base, ruller han ut en fortelling om et ungt par som i løpet av noen kveldstimer blir satt på prøve. Kasimir er blitt arbeidsløs og vil

helst være hjemme, kjæresten Karoline vil feste, drikke, kjøre berg-og-dalbane.

Allerede tidlig er bruddet mellom de to et faktum – og dermed er det det fritt fram for bitterhet, hevntanker, frigjørings-rus, mengder av alkohol – og menn som vet hvordan de utnytter kvinner. Som stykkets elegante utroper formulerer det: Det er den samme gamle historie vi alle har hørt før.

Når regissør Peer Perez Øian tar handlingen til en nåtid som godt kunne utspille seg i et tivoli nær deg, så gjør han det med en miks av rølpete tæl og leken humor. Det skaper en fin kontrast til en fortelling som handler om både mennesker og samfunns skjørhet.

En samfunnsmessig og økonomisk krise kan få apokalypsen til å virke nær. Og når en krig eller krise er over, og man i en slags lykkelige naivitet tror at alt roer seg, så dukker det opp nye trusler.

At menn med makt misbruker sin stilling i forhold til kvinner, er så aktuelt at man nesten kunne mistenke teatret for å sette opp stykke av den grunn. Men repertoaret er altså bestemt for lengst.

I denne forestillingen – som i virkeligheten – sier damene fra. Den ene, Karoline, gjør det med et raseri som sender lynkuler utover publikum, før hun stille forlater salen med en kvinnelig tilskuer. Det er en genuin tømming av frustrasjon kombinert med en varm sødme – og en herlig dose humor.

I Kjersti Dalseides skikkelse er Karoline en hissigpropp med sans for livet, preget av at hun kommer fra en bedre klassebakgrunn enn Kasimir. Dalseide går litt hardt ut i starten, men nyanserer stemme og utrykk etterhvert. Hun er praktfull når hun i fresende fart nesten hyler ut Queens «Don´t stop me now».

Det kan skurre litt i helheten, men stykket er fullt av fine prestasjoner. Eivin Salthe Nilsen gjør en praktfull vulgær fysisk og verbal karakter ut av den notoriske småskurken Merkel. Amell Basic har usikkerheten, irritasjonen og selvmedlidenheten til en forsmådd, arbeidsløs type med småkriminell bakgrunn(Kasimir); en kar som helst vil være et godt menneske. Noe han faktisk blir i samspill med Ingeborg Sundrehagen Raustøl som Erna, en kvinne som i likhet med Kasimir har drømmer om et liv uten trøbbel . Også her er musikkvalget midt i blinken; Alicia Keys «Girl on Fire».

Og gjennom det hele er Petter Winther en elegant forførende utroper som observerer at livet kan sammenlignes med et lykkehjul der det gjelder vinn eller forsvinn. Hans særegne stemme gir en effektiv klang i låtene han synger, det være seg «Roller Coaster» (Justin Bieber), «The Winner takes it all» (ABBA) eller Bob Dylans ”I shall be released”.

Det er litt berg-og dalbane preg over det hele, men fullt trøkk hele tiden.

Her kan du lese mer om