Showanmeldelse: Jon Niklas Rønning – «Jeg reiser alene»: Solid på egne bein!

Rønning står solid på egne bein – uten Bye, men med et dyktig musikalsk team som swingende reisefølge i sitt ferske show.

LATTER

«Jeg reiser alene»

Av og med: Jon Niklas Rønning

Regi: Vemund Vik

Musikere: Ole Martin Aagenæs, Pernille Øiestad, Madeleine Ossum, Andreas Hagen

«Jeg reiser alene» er altså tittelen på showet der den musikalske humorist Jon Niklas Rønning opptrer uten sin mangeårige komiker-halvdel Anders Bye. Han benytter anledningen til å dvele ved sin egen bakgrunn, en oppvekst litt utenfor en standardisert fortelling om fotballflinke guttunger, eller barn som digger den til enhver tid rådende smak i ymse musikalske sjangre.

En slags musikalsk revy og kabaret er det blitt, med en fin blanding av humoristiske poetiske perler, spenstig ironi og varmt vemod. Rønnings selvironi er det også rom for.

les også

Jon Niklas Rønning (39) og Kristine Riis (36): Falt pladask på bursdagsfest

Han har aldri lagt skjul på sin sterke beundring for Ole Paus. I tillegg til en nydelig vise til sitt forbilde, merkes påvirkningen i flere av forestillingens numre, både hva underfundig humor og smart poesi angår.

Mest synlig er denne påvirkningen når Rønning tar for seg et par publikummere i salen, og ut fra deres navn, bosted, stilling og et par andre opplysninger lager en forrykende morsom sang – der og da. Paus gjorde det samme til ett av sine varemerker for en del år tilbake. Men at Rønning gjør det samme med glans, vitner om en «elev» som matcher sin «læremester».

Det er Rønnings klo og ideer som ligger i bunn, men hans musikalske lekenhet og tyngde får glimrende drahjelp av de fire musikerne på scenen. Uten dem ville Rønnings «alene-reise» blitt nokså ensom. I shownumre om kvinnelige og mannlige artisters ulike måter å synge om samlivsbrudd, er Rønnings verbale kvikkheter sentralt bindeledd for et utvalg musikalske godbiter som er skreddersydd for kvartetten Aagenæs, Øiestad, Ossum og Haga.

Et fornøyelig kick til de stadige pågående Beatles-hyllestene, er også et utpreget teamwork mellom Rønning og hans medmusikanter.

Enkelte saker nærmest skriker etter å bli parodiert av en komiker med respekt for seg selv og sitt publikum. «Paradise Hotel» er en av dem. Rønnings smarte plan, er at han har plukket fram en del verbale høydepunkter fra deltagerne og presenterer utsagnene som seriøs Nationaltheater-forestilling under tittel: «Paradisemonologene 2019». Der er det mange «uovertenkelige» ord – for å si det med en av deltagerne.

Rønning er åpenbart en god observatør av livets store og små begivenheter, det være seg et realityshow, håpløse bryllupstaler eller de langt mer sårbare relasjoner mennesker imellom. Direkte rørende er hans vise til sønnen, «Er jeg framme nå»; om en mann med store drømmer som modnes når livet innhenter drømmen.

Rønning påstår altså at han reiser alene. Men han viser sin kløkt som artist når han velger å ta med seg så utmerkede musikalske følgesvenner som medspillere til hans poetiske og humoristiske vidd.