«TARJEI»:   «Tarjei» er enkelt sagt historien om bondegutten som verver seg, reiser til Afghanistan og blir drept – og om hvordan dødsfallet påvirker hans aller nærmeste. Tittelrollen spilles av  John Emil Jørgensrud.
«TARJEI»: «Tarjei» er enkelt sagt historien om bondegutten som verver seg, reiser til Afghanistan og blir drept – og om hvordan dødsfallet påvirker hans aller nærmeste. Tittelrollen spilles av John Emil Jørgensrud.

Teateranmeldelse «Tarjei»: Distansert realisme

RAMPELYS

Dramatiseringen av Helga Flatlands romantrilogi har tilløp til å kunne bli en engasjerende teateropplevelse. Men litt for ofte ender det med å bli stivt tablåteater.

Publisert:

«Tarjei», Nationaltheateret

Basert på Helga Flatlands trilogi «Bli hvis du kan». Dramatisert av Tyra Tønnessen

Regi: Tyra Tønnessen, Komponist: Anders Utnem

Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya

Lyddesigner: Øyvind Wangensteen, Maskør: Marianne Hommo

Dramaturg: Njål Helge Mjøs, Studiomusikere: Lisa Långbacka og Lise Rydberg

Med: John Emil Jørgensrud, Liv Bernhoft Osa, Nils Johnson, Kjersti Tveterås, Mikkel Bratt Silset, Tone Danielsen, Olavus Frostad Udbye

«Tarjei» er enkelt sagt historien om bondegutten som verver seg, reiser til Afghanistan og blir drept – og om hvordan dødsfallet påvirker hans aller nærmeste. Det er i seg selv en viktig revitalisering av norsk teater, med en aktuell problemstilling og troverdige hverdagsmennesker i sentrum for handlingen.

På Nationaltheatrets amfiscene er scenografien bygget opp av fem jordkasser, en enkel og effektiv symbolbruk der gården familien tilhører får spille sin del av stykket. Både i konkret og overført betydning.

Tarjei, spilt av John Emil Jørgensrud, er en gutt full av passiv motstand. Ikke minst mot forventningene om at han skal overta gården, en rolle som egentlig søsteren Julie (Kjersti Tveterås) er langt bedre eslet til. Det blir litt vanskelig å gripe Tarjeis motivasjon slik rollen blir spilt av Jørgensrud, og stykkets tittelperson blir derfor unødvendig utydelig.

Som i så mange norske familier snakker man ikke så godt sammen hjemme hos Tarjei. Derfor stanser alt opp, også spørsmålet om hvem som skal ta ansvar for gårdsdriften, den dagen dødsbudskapet kommer. Fra nå av er det i og rundt Julie at stykkets framdrift skal finnes. I samspill med Mikkel Bratt Silset, som spiller kjæresten hennes Mats, har Tveterås en scenisk tilstedeværelse som skaper respons hos publikum.

Datteren er den handlende og aktive, der Liv Bernhoft Osa i rollen moren og Nils Johnson som faren Hallvard forsvinner inn i hvert sitt sorgkammer. Det skjer på (over)tydelig vis, der de bokstavelig talt graver seg ned i jorda, eller legger seg ned og slik stenger omgivelsene ute.

Det skurrer noen ganger i dynamikken mellom personene, og de underliggende litterære spenningene i romanteksten kommer heller ikke til sin fulle rett i denne teaterversjonen. Det blir for ofte til at personene på scenen står og framsier replikkene sine på stivt og høytidelig vis. Sjeldent rettet mot hverandre, for som oftest er de omgitt av bortvendte rygger. Og heller ikke på en måte som kommer «opp i ansiktet» på publikum. Den distanserte atmosfæren legger slik en demper på den umiddelbare teateropplevelsen. Som om tekstens dypt seriøse tematikk blir i overkant tyngende.

Likevel skal skuespillerne og regissør Tyra Tønnessen ha honnør for at de har våget seg på å lage noe såpass sjeldent som aktuelt samtidsteater med en politisk dimensjon. Det er viktig. Og det er riktig.