Filmanmeldelse: Galaktisk gøy

«GUARDIANS OF THE GALAXY»

RAMPELYS

«Guardians Of The Galaxy» er den letteste, vakreste og mest
fargerike filmen så langt i den stri strømmen filmatiseringer fra
tegneserieselskapet Marvels «univers».

Publisert:

Historien er det vanlige «godt versus ondt»-tullballet. Den er ikke en gang spesielt godt fortalt. Men glimtet i øyet redder den.

Det er en såkalt «origin story» – skapelsesberetning – om hvordan denne gjengen ble, nettopp, galaksens beskyttere, med utgangspunkt i mennesket Peter Quill. Han er fint spilt av Chris Pratt som en sjarmerende, selvironisk røver, en feilbarlig guttemann – halvt Harrison Ford i «Star Wars» (1977) og halvt Harrison Ford i «Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten» (1981).

Det er et broket lag som skal redde universet, ved å hindre at superskumlingen Ronan, som ser ut som han kommer rett ut av norsk black metals gullalder, får tak i en høyst ettertraktet «evighetsstein» (ikke spør).

Groot, gitt stemme av Vin Diesel, er et tre med et uhyre begrenset vokabular. Rocket, en rappkjeftet, kynisk vaskebjørn, «verbaliseres» av Bradley Cooper. Dave Bautista spiller den mørke kjempen Drax. Og Zoe Saldana er strålende som den bokstavelig talt grønne Gamra, som sloss med hele den smale kroppen, ballettdanseraktig grasiøst.

Regissør Gunn turnerer det tynne materialet med spøkefullt overskudd. Filmen er rørete disponert, egentlig mest en samling tablåer. Han er langt bedre på det komiske enn det patosfylte. Men «scenografien», om man kan kalle det det i våre CGI-dager, er ekstremt detalj- og fargerik, og dessuten skarp til 3D å være.

Filmen er uhyre gjennomdesignet – ja, nesten «camp», faktisk (noen som husker «Galaxy Quest» fra 1999? Ikke det, nei). Og hvem kan motstå en galaksekrig der The Five Stairsteps’ slager fra 1970, «O-o-h Child», er med å bestemme utfallet i det avgjørende slaget?

MORTEN STÅLE NILSEN

1 av 9Bilde fra «Guardians of the Galaxy» Foto/Copyright: BVI

Her kan du lese mer om